Pinse

Langhelg før ny kur, ville jeg klare å nyte den eller ville jeg bare grue for kuren?

Vi hadde planlagt helgen med mitt tantebarn Camilla, Hans Martin og lille Magnus før jeg ble syk. Hadde jeg ork til reise? Vi satset på at miljøskifte ville gjøre meg godt, og at formen var god nok.

Helgen ble deilig, fantastisk vær, kjekt besøk og masse god mat. Litt vin orket jeg også :) Takk til Hans Martin som beiset og beiset, og i tillegg laget de lekreste retter, og Camilla som skravlet med meg i sola!

Det var godt å se hytta igjen. Siste gang jeg var der, reiste jeg og Christian palmesøndag fra alle barna og hytta i strålende påskevær for at jeg skulle opereres. Det var en tung og en lang tur ned til Radiumen den ettermiddagen.

Nå stod hytta der igjen i strålende sol, uten snø, klar for å gi oss gode opplevelser. Gjennom helgen kjente jeg en slags tristhet i forhold til hytta. Tristhet for at jeg ønsker å være aktiv, jobbe med hytta, dele gleden med å arbeide der med min Christian. Gleden hadde vært så stor, nå satt jeg bare der, kunne ikke gjøre noe. Måtte bare dempe min egen utålmodighet for ikke å kunne gjøre som vanlig.

Så begynte hårstubbene mine og falle. Hodebunnen er sår, og stubbene tynnes, snart er vel alt borte. Har et lite håp om å beholde litt øyenbryn og vipper, men mange mister de og.

På turen ned fra Oppdal, tynget tankene om kur nr. 2. Da ringte luftambulansen også og ga tidspunkt for avreise, tirsdag 2.juni kl. 11.00. Ambulansen ca. 20 min før. Da er jeg igang, kur nr.2, one more down!
Men min lille Kirstine var ikke helt der, og gråt i kveld, ville ikke at mamma skulle dra igjen. Vi støttet oss til kjemokasper, som måtte gjøre en jobb med de syke cellene mine. Og vi bestemte oss for å synliggjøre en nedtelling av mine 9 turer til Radiumen. Kirstine hadde flere ideer hvordan det kunne gjøres, så hun og pappan skal jobbe med det når jeg er borte.