Bølger

Den siste uken har vært lang. Kuren har sittet godt i kroppen, da er det lett at tungsinnet kommer. Det er ca. 6 uker siden jeg fikk min endelige diagnose. Jeg kjenner det er vanskelig å akseptere og finne en vei videre. Følelsene er ukontrollerbare, de svinger som bølger, trukket opp i topper og slengt framover i vanvittig sorg. Så må du trekke deg tilbake, ta deg sammen, finne en tanke som gir ro og positiv energi. Fighterinnstinktet, hvor var det igjen? Jeg prøver å holde følelsen, tanken en stund, så faller den fra hverandre igjen. Tilbake til tvilen rundt prognose, lange timer på nettet på leting etter flere svar. Bølgene kommer tilbake.....

Kanskje må jeg igjennom en slik fase jeg er i nå, følelsene deltar i en berg og dalbanekonkurranse, hvor jeg ikke lengre har kontrollen.

Familien fortsetter sitt hverdagliv rundt deg, hver på sin måte. Mannen min ser at jeg sliter, men han blir også hjelpesløs og ordløs. Det finnes ingen svar framover, det vi går igjennom er vanvittig vanskelig å håndtere både for den enkelte i familien men også mellom hverandre.

Barna vil så gjerne at jeg har det bra, at kurene går bra, at jeg smiler og er litt meg selv. Jeg prøver, men det er ikke lett. Alle har kanskje opplevd å ha behov for å trekke dyna over hodet, og bare være borte, melde deg ut. Med barn rundt deg kan du ikke det! Jeg vil så nødig skuffe dem mer en nødvendig. Jeg vet at alle tre bærer tungt med seg at mamma er blitt syk, angsten for hvordan dette går, savnet etter sin gamle, vanlige mamma. Tunge tanker for både Kirstines alder og gutta i ungdomsårene. Familien savner meg som frisk, det gjør jeg og. Det er lenge til jeg blir frisk!