Ikke i form

Ny pencilinkur! Tja, hva skal jeg si, luftveisinfeksjonen vil ikke slippe. Igjen ble jeg verre til helgen, kroppen verket, bilhulene var tette, øyeverk og hoste. Ikke det at jeg ikke har trening i å være inne mens andre er ute, eller holde senga når jeg har mest lyst til å være oppe, men nå er jeg utålmodig og sliten av forkjølelse. I tillegg orker ikke psyken så mange nedturer mer, jeg faller litt sammen nå når luftveisinfeksjonen stadig har forverret seg. Jeg er fantastisk lei av å være syk, lei av å ha vondt i kroppen, lei av å bli satt tilbake.
Forrige uke bedret formen seg så bra. Fredag før helgen hadde jeg min første intervalltrening på Elipseapparatet, samt en god treningsøkt med fysioterapeuten min. Nedturen var derfor stor fredags kveld da jeg ble dårlig igjen. Nok en gang har jeg sittet inne hele helgen, og tygger nå på min andre pencilinkur. Nok en gang må jeg avvente trening de neste dagene, og jeg hater det.
Det er 1 måned til kontroll på Radiumhospitalet, og tankene mine vandrer uoppfordret mye til kontrollen. Det er ikke lett å styre tankene bort, og tenke 100% positivt hele tiden. Av og til sniker det seg tanker inn som er litt angstpreget. For hva om lungene mine ikke er fine neste måned?
Mmm, det er snart vinterferie, jeg håper på bedre form, og litt mer positivisme!

Happy Valentine og god morsdag til dere alle!

I tillegg er det fastelavenssøndag!

Jeg fikk min morsdagsfrokost på senga i morges, med en ivrig 6 åring som hadde brukt flere timer og ofret lørdagsbarnetimen på å lage morsdagskort. Det er fantastisk koselig med morsdagskort. Flotte tegninger av mamma, med krone og blomstrete kjoler på og litt skjeve nyklekkede bokstaver som sier at min mamma er den besteste i verden!

Mannen min hadde Valentineskort på lur samt nogo åttåt. Det er snart et år siden jeg ble syk, vi har hatt tøffe prøvelser siden siste valentinsdag. Kanskje er det første året jeg får et slikt kort hvor jeg kjenner langt inn at det betyr noe for meg, virkelig betyr noe for meg. Jeg hadde mest lyst til å la tårene komme, ordene jeg fikk idag var så gode, men så hadde jeg lyst til at vi alle bare skulle være glade i dag sammen med barna. Jeg har tro på at forhold som holder gjennom det vi har vært, er bærekraftig og robust og vil holde. Den gode mannen min måtte dessverre på vakt idag, men jeg gleder meg til han er hjemme igjen ikveld.

Et år siden, rett før jeg ble syk og hytta var ferdig, lite viste vi, men jaggu meg har vi klart det!

Kose dere idag! Det er en dag som vi kan gi litt oppmerksomhet, omsorg og gode ord til mammaer og den man er glad i......kanskje ikke så dumt av og til!

Noen dager er tunge

( Fra en aktiv sommer i Lofoten, på fisketur)

Ute skinner sola, det er nok en dag med fantastisk vintervær! Forkjølelsen er nesten over, litt hosting og harking har jeg, men ikke noe å klage over. Men dagen har vært tung, tunge og triste tanker kom som kastet på meg denne morgenen. Kroppen var ikke klar for å stå opp i det hele tatt, med litt viljestyrke krøket jeg meg ut av sengen for å starte treningen litt tidlig. Jeg trente i går også, det er liksom jobben min det nå, rehabiliteres. Men i dag ble det ikke noe gøy. Det var tungt å kjenne på kroppen, kneet var vondt under trening, ryggen var vond og begge hoftene var vonde. Jeg har stadig vondter her og der, særlig i ryggen og hoftene. Det er ikke så rart, det blir mye feilbelastning under gange og annen aktivitet. Fra før av er jeg forvent med lite muskel- og skjelettsmerter, og har vel en forventing om det samme nå. Dermed gikk tankene feil vei idag. Jeg savnet benet mitt som det var, sykle, løpe i trappen, og ikke minst det å slippe å bekymre meg for kneet og alle feilbelastningene resten av kroppen får. Av og til kommer også frykten for tilbakeslag skyllende over meg, men som regel rister jeg av meg det raskt. I dag kom nok de tankene som et resultat av de andre tunge tankene. Vel, alle dager kan ikke være like gode. Det går litt opp og ned her i verden. La oss håpe at dagen imorgen blir bedre.....

( På fulgtur til Røst, jeg savner benet mitt idag)

Forkjølelse

Så kom den store forkjølelsen! Den som jeg har ungått i 10 måneder har denne uka virkelig slått til. Immunforsvaret mitt er ikke normalt, men akseptabelt. Alle hvite blodverdier ligger under normalt enda. Jeg hadde dog gått opp fra 9.9 til 12 i blodprosent på en måned. Deilig! Slappheten, den tunge kroppen, slitsomheten slipper taket når blodprosenten stiger til 12. Det kjennes ut som hele livet blir enklere. Men tydeligvis har ikke immunforsvaret så mye å slå tilbake med. Feber, halsen har verket, stemmen forsvant, nesen er tett, hoster hele natta, kroppen har verket en uke.....mmmmh ja en helt normal halsbetennelse og forkjølelse. Det eneste som har manglet er at ørene har verket.

Penicillinbehandling ble startet etter en dag med sykdomstegn. Jeg fikk beskjed fra ortopedene på Radiumhospitalet at listen burde ligge lavt for behandling av penicillin ved halsbetennelser osv. Jeg er mer utsatt for større infeksjoner og blodforgiftning (sepsis) med protesen jeg har. Derfor penicillinkur!

Jeg blir litt stresset av å bli satt tilbake av denne "ufarlige" lille forkjølelsen. Jeg var så godt igang med treningen, riktig i siget! Så blir det avbrekk igjen. Jeg har måttet avlyst behandlingen i en uke nå, og jeg hater det! Som dere skjønner er jeg veldig opptatt av kontinuerlig trening, treningen i seg selv, og framgangen jeg får av den.

Idag hadde jeg en undersøkelse ved Kristiansund sykehus, og vet dere, der møtte jeg en sykepleier som presenterte seg og sa hva hun var. I går fulgte jeg min mor for undersøkelse ved et annet sykehus, der hverken presenterte sykepleieren seg eller sa navnet sitt. Min mor på 87 trodde hun var kommet inn til legen, men var virkelig kommet inn til en sykepleier som skulle ta noen forundersøkelser. Derfor kjente jeg idag at slik skal det gjøres, nå vet jeg hvem du er og du vet hvem jeg er. For pasienter har et navn. En god start på en god undersøkelse! Takk!

Håret gror tross hals- og luftveisinfeksjon. Du verden så mørkhåret jeg blir.

Tankene mine idag går til en kreftkollega jeg møtte idag, som venter spent på prøvesvar imorgen og operasjon neste uke, etter nye funn 6 år etter siste operasjon og cellegiftbehandling. Kollegaen hadde tunge tanker om eventuell ny cellegiftbehandling, ønsket ikke dette. Lykke, lykke til !