Sykdommen min rammer så mange rundt meg.
Mamman min er 87 år, flott og sprek. Hun er daglig i byen året gjennom, og steller hos seg selv og med seg selv med flid. Tidlig på våren er hun brun etter å ha sittet ute i flere timer i solen. De knallblåe øyene hennes er en sterk kontrast til det brune ansiktet og det sølvgråe håret. Hun ler lett, og tilbyr stadig familien blandaball laget på "gamlemåten" hakket i trauet hennes.
Det var ikke lett for henne å akseptere første gangen jeg fortalte at vi hadde funnet en svulst bak i kneet mitt. Hun holdt motet lenge opp og mente dette gikk bra. Så kom den ene dårlige beskjeden etter den andre, og hun måtte ta innover seg at minste jenta i barneflokken hennes var alvorlig syk.
Det er heller ikke lett å være 87 år, og se ditt voksne barn og mamman til barnebarnene dine bli syk! Tanker som at det det skulle ha vært hennes tur denne gang, kom raskt. Slik er ikke livet, alvorlig sykdom rammer ikke rettferdig, eller etter alder.
På grunn av alder blir det vanskelig for henne å ta i et tak for oss, men hun vil så gjerne og kommer med det jeg ønsker. Det har heller ikke vært så lett å forstå alt det som skulle skje med meg, men hun har spurt forsiktig. Ville jeg kunne gå med protesen, ville jeg hinke, og måtte jeg miste håret?
Hun grudde seg veldig til at håret mitt skulle falle. Stadig mente hun at mange som fikk cellegift ikke mistet håret, kanskje jeg var en av dem. Den brutale virkelighet var ikke slik med mine kurer, alle mister håret. Første gang hun kom opp etter at håret var tatt, snek hun seg rundt hjørnet i stua, men senket raskt skuldrene. Hun hadde nok overkommet sin egen frykt for mitt bare hode i forkant. For umiddelbart utbrøt hun at jeg passet godt uten hår :-).
Og som hun sier; du vet Åse, i min tid snakket vi ikke om kreft, det var tabu. Det var Wenche Foss som snakket åpent om det her i Norge. Nå er alt så åpent, det er godt, jeg kan snakke med vennene mine på senteret om deg, flere av dem leser bloggen din!
Sist søndag stod hun på terrassen og så ambulanseflyet mitt gå fra byen, heldigvis stod hennes gode venninne Jenny sammen med henne.
Og de blandaballene er kjempe gode!! Til og med godt likt av utlendinger :)
SvarSlettHei Åse!
SvarSlettDin mor har helt rett! Du er pen uten hår også!! Vanligvis sitter jeg med en klump i halsen når jeg leser bloggen din, men nå måtte jeg le når jeg sitter her og ser på bilde av deg i ambulanseflyet. Alltid like fresh og stilig! :-) Godt å se! Må bare slutte meg til alle andre - du skriver fantastisk godt! Aner vi en forfatter in spe?? skal hilse så mye fra dine gamle kolleger, alle følger med vet du. Klem, Dagmar.
Hei Åse! Du lager en veldig bra blogg - så bra å få enda mer åpenhet rundt kreftsykdommen som dessverre rammer altfor mange - og du skriver veldig bra og ekte. Jeg syns det er bra at du også forteller om tårene og følelsene om urettferdighet. Du som alltid har levd rimelig sunt, trent mye og aldri har du vel røkt? - nei dette rammer ikke fordi du fortjener det!! Vi er mange som følger med deg i kampen i alle fall - hilser fra min familie også. Godt å høre at din mor fortsatt er like fresh - det tror jeg på! Hils henne også du! Klem fra Anne - tidligere flakaveien!
SvarSlettHei, det var så fint å se deg og Christian nå sist!! Selv om jeg skjønte at du var kvalm og slapp, så hadde du likevel energi nok til å få min lille Anders Johan til å le...Du var den første som fikk han til å le vet du, det var gøy syns jeg. Kan være glad du er hjemme igjen nå, her nede er det 30+...og det er bare to much!! Klem Silje
SvarSlett