Cellegift kur 2

Slik ser cellegiften ut, oftest blanke store poser, men også lakserøde til en forandring.


Endelig kur 2 over, kl. 09.00 mandag morgen. Kvalm og vanvittig slapp, men det mest positive vi fikk fly hjem om kvelden kl. 19.00. Kirstine hadde savnet mamman sin mye denne turen, og satt ute i gangen og ventet når jeg kom. Gud, så godt det var å se henne! Kirstine og pappaen hadde laget en stor plakat med tall og stjerner som vi kan plukke ned for hver gang mamma er innalgt på sykehuset. Nedtelling! I går plukket vi ned to stjerner og flyttet pilen, 7 kurer igjen. Jeg tror det blir bra for Kirstine, lettere å forstå at jeg skal mange ganger ned før jeg blir frisk.

Gutta synes huset er tomt når jeg er borte, og kjenner fremdeles på at det er rart å ha en kreftsyk mor. Heldigvis er de nå inneforstått med at jeg er dårlig når jeg kommer hjem, så det er ikke så skremmende.

Det har vært en laaaang kur, 5 døgn! Jeg har 2 slike kurer igjen før jeg er ferdig i oktober. De andre kurene jeg får er et døgn kortere, det hjelper faktisk.
I tillegg til giften, gies det på litersvis med væske for å skylle nyrene. Så siden oppstart av cellegiften onsdag har jeg fått ca. 20 l væske inn, i tillegg til at jeg skal drikke minst 2l daglig selv. Dette resulterer i mye toalettgåing, og vanndrivende, dag som natt. Formen blir gradvis verre, slapphet, trøtt og stigendene kvalme. Say no more.....

Oppholdet ved C2 har vært greit, trass i at jeg fremdeles synes lokalitetene er håpløse. Syke- og hjelpepleierne er gode å ha til råd, hjelp og små prater. De passer godt på oss, trass i all travelheten.

Jeg har også fått snakket med Dr. Follerås ang. kneet mitt. Nå kan jeg avvikle ortosen gradvis, delbelaste mer og trene på bøyen. Men hvordan orke det! Det er så lett å si, men hvem er motivert for trening i den status jeg er i nå. Kanskje når jeg får bedre dager igjen, vil motivasjonen stige. Akkurat nå kjennes det bare uoverstigelig, kanskje fysioterapeuten min vil hjelpe?