Kneet

Ortopedene ved Radiumen har som mitt tantebarn Camilla sier; tatt fra hverandre hele benet og puslet det sammen igjen ved hjelp av titaniumdeler. Alle ligament er fjernet, muskulatur er kuttet, løsnet og festet igjen ved hjelp av avansert ortopedisk kirurgi. Nå gjenstår det og se om alt vil fungere etter ortosen fjernes.

Den første tiden etter operasjonen lurte jeg på hvordan i all verden jeg skulle leve med dette monsteret, ortosen, i månedsvis. Ikke belaste benet på 3 måneder, kneet i strekk i minst 2 måneder, og skinnen skulle være på ved dusjing og natten. Nå har heldigvis snart to måneder gått. Jeg har fått skrudd opp bevegeligheten til 10 grader, ikke mye, men en start. Ortopedene forberedte meg på lang opptreningstid, og kanskje 1-2 år før jeg har max utnyttelse av protesen. Ved spørsmål om hvilket aktivitetsnivå jeg kunne se fram til kunne de ikke love meg noe foruten turgåing og sykling. Jeg har gjort meg mine egne målsettinger, men nå er første pri cellegiftkurene. Komme meg gjennom cellegiftkurene.

Benet i seg selv ble ikke så deformert som jeg trodde på forhånd, det ser riktig pent ut :) Og takket være en god plastikkirurg, Dr. Gullestad, under operasjonen, så slapp jeg hudtransplantasjoner og arret på 55 sting ser veldig pent.

Pr. i dag består treningen av daglig passiv bevegelighetstrening av kneet, generell lett muskeltrening. Dog ikke alltid jeg er motivert for denne treningen....da slipper jeg!

Tidlig tenkte jeg mye på hvordan denne operasjonen ville forringe livet mitt. Jeg har vært glad i å bevege kroppen min, og dette har nok bidratt mye til min livskvalitet. Men var jeg avhengig av nivået jeg har på aktivitetene for å ha god livskvalitet? Trolig ikke, og aktivitetene kan gjøres alternativt. Dessuten hadde jeg ikke valg, skulle jeg leve, måtte jeg la meg opereres. Sorgen av et tapt kne, blir kanskje lettere å bære når du ikke har valg.

Jeg bestemte meg også for ikke å stille for ofte spørsmålet hvorfor meg? Hvorfor ikke noen som i utgangspunktet var passiv, som hatet å trene? Hvorfor fikk jeg svulst akkurat der, slik at hele kneet måtte bort? Jeg tror at tankemessig er dette en blindgate, og skal du beholde motivasjonen og livsviljen er det viktig å styre vekk fra blindgatene i en slik prosess jeg var inne i.

Dog sorg bærer jeg på for tapet av kneet mitt, men det er viktig å være bevist på om du vil dyrke den sorgen eller gjøre det beste ut av situasjonen slik den nå engang er blitt.