Cellegift

Etter konfirmasjonen ønsket jeg og Christian å reise til Radiumen så raskt som mulig. Planen var 11.mai, men jeg orket ikke tanken på å vente en uke hjemme. Heldigvis er Radiumen svært forsåelsesfull i slike situasjoner, og ga oss mulighet til å komme 5. mai.

Ny tur med Norges luftambulanse. Siden benet mitt er kledd med avstivet ortose fra lysken og ned til ankel kan jeg ikke reise med vanlige fly. Jeg er derfor prisgitt ambulanser, og luftambulansen i reisene framover til Radiumen.

De første 3 dagene gikk med til forundersøkelser som måtte gjøres før jeg kunne starte med høydosekuren med cellegift. Kurene er tøffe på kroppen, og ulike kroppsdeler som hjerte og nyrer må undersøkes om de kan mestre behandlingen. I tillegg var det hørseltest, cellegiften kan ødelegge noe av hørselen min. Trass etter år med høy musikk på treningsenteret var hørselen på topp :). Tannstatus ble nøye gjennomgått, de ønsker ikke tannbyller, eller tannverk som kan utvikle store infeksjoner under kurene.

VAP ble innoperert. En liten fiffig boks som ligger under huden på brystkassa med en slange til venen på halsen. Boksen har en liten membran under huden min som en nål kan stikkes inn i. Der kobles cellegiftslangene til. Da slipper jeg venefloner på handen. Venene blir ofte ødelagte av cellegiften. VAPèn kan ligge i flere år.

Værst var at kreftlegen ville ha ny CTèn av lungene. Jeg var jo utredet for metastaser! Hun mente 2 mnd. var litt lenge siden, og ønsket derfor for sikkerhets skyld en ny CT. Litt oppgitt over at helsevesenet hadde brukt så lang tid på å sette endelig kreftdiagnose at jeg i mellomtiden kunne ha utviklet metastaser. Ny venting på svar, hva om noe hadde skjedd i mellomtiden, jeg orket ikke tenke tanken. Prognosen for metastaser er svært dårlig, tanken var uoverstigelig. Jeg fikk svaret skriflig stukket til meg etter en dag. Ingen metastaser, men en ørliten udefinerbar nodulus nederst i venstre lunge. Gang på gang spurte jeg kreftlegen om dette kunne være en start. De betrakter den ikke som metastase, men siden den er udefinerbar kan de ikke si 100%. Uansett er den for liten til å fjernes eller taes prøve av. Ny CT om 3 mnd mente han. Så må jeg lære meg å leve med det. En ting har jeg skjønt med en kreftdiagnose, ingenting er sikkert, mye venting og se og du har ikke kontroll.

Min første cellegiftkur ble koblet til mandag ettermiddag 11. mai. Jeg var spent. Store poser med gift og væske svaiet over meg døgnet rundt. Hvor dårlig ville jeg bli? I følge kreftlegen var dette individuelt, men helt sikkert var at dette er et råkjør mot kroppen og jeg ville merke det.

Døgnet etter oppstart kom kvalmen ulmende, og økte på etter som døgnene gikk. Jeg knasket kvalmestillende så godt jeg kunne, med noe effekt. All væsken som gikk inn lagret seg i kroppen min, og jeg gikk raskt opp 5 kg på et døgn. I tillegg til cortisontablettene begynte ansiktet mitt å bli rimelig ugjenkjennelig i speilet.

Posten C2 ved Radiumen er en ren cellegiftpost. Alle er innlagt for å få høydose cellegiftkurer. Fasilitetene er noen av de gamleste ved Radiumen og bar preg av det. Trykt mellom høye bygninger, dårlig ventilerte, små rom, og trange toaletter som var plassert langt ned i gangen gjorde for meg oppholdet tyngere. Personalet var hardt presset, men kunnskapsrik og omsorgsfull. Jeg er avhengig av krykker, og kunne med cellegiften ikke bevege meg uten hjelp. Heldigvis satt min kjære ved siden av og pleiet meg gjennom døgnene. Så glad jeg er i den mannen!

Trist og litt forbannet er jeg på vegne av oss kreftpasienter som er avhengig av C2 og dens fasiliteter. Regjeringen burde vært innlagt på en ukes kvalmekur, og sett hvor morsomt det er å springe nedover gangen etter et toalett kvalm og slapp, eller ligge rett opp i naboens seng som også spyr. Alle har vi en alvorlig kreftsykdom, innlagt til høydosekurer gang på gang, hvor kroppen gradvis brytes ned og hvor din psykiske motivasjon får kjørt seg noen runder. Det burde vært flere enerom, iallefall ingen 4 mannsstuer, toaletter og bad tilknyttet rommene, god ventilering (lukter blir mer påtrengende under kvalme!), og personale som bemannet til å rekke fram med spyposene.

Siste cellegift gikk inn kl.5 fredags morgen. Ambulansen kom og hentet meg kl.07.30. Med spyposen på slep ble jeg kjørt til Gardemoen, hvor jeg ble lagt i en sykestue i påvente av at flyet skulle lande. Flyet kom, og skulle til Trondheim med en medpasient først :/. Men i innflyvingsfasen ser vi Kr. sund, heldigvis var flyet omdirigert til Kvernberget først.

De neste to-tre døgnene hjemme var tunge. Kvalme, brekninger og vanvittig slapphet preget døgnene. Masse væske på vei ut av kroppen, som resulterte i urolige netter. Christian sto på og hjalp meg hver gang....jeg var en pleiepasient!

Gutta var forskrekket den første dagen, likte ikke at jeg var så syk, litt ekkelt. Heldigvis kviknet jeg til 17.mai, og fikk sett både Kirstine i barnetoget og Emil min i russetoget. 3 døgn etter avsluttet kur var jeg uten kvalmestillende.....