Barna?

Hvordan fortelle 3 barn i ulik alder at mammaen deres er alvorlig syk, at livsituasjonen vil bli snudd opp ned?

Gutta har ikke opplevd meg syk før, foruten lettere virusinfeksjoner vi alle får. De var vant med en aktiv mamma som sprang på trening flere ganger i uka, og kjørte på ski sammen med dem.

Vi valgte å være åpne til dem fra første stund. De er vokst opp i en helseverden, og viste godt hva kreft, metastaser og operasjoner innebærer. Begge gikk inn i en sjokkfase, og var engstlige for utredning av metastasene. Så senket skuldrene seg, og de forberedte seg på at mamma skulle opereres.

Operasjonen skjedde i påska, som vi egentlig skulle tilbringe på hytta. I stedet ble det organisering av barnevakt og besøk på Radiumen for alle barna. Gutta ønsket å komme ned på besøk. Selv om jeg i den perioden ikke hadde ork til så mye, tror jeg det var godt for gutta å se meg. Vel hjemme ventet de begge på svaret fra svulsten, engstlige. Vi snakke mye om hva som ville skje ved negativt svar. Vi prøvde å forberede dem, og oss selv, men jeg tror det er vanskelig. De fleste tenker positivt til det motsatte er bevist, og det gjorde nok gutta også.

Med god informasjon om hva behandlingen innebærer og prognose har de begge funnet en slags ro med situasjonen. Vi er forskjellige, og den ene av dem har større behov for informasjon enn den andre. Det er viktig å ikke påtvinge for mye informasjon også, og jeg ser at begge trenger frisoner.

I tillegg til at vi var åpne med all informasjon, tok vi tidlig kontakt med foreldrene til nære venner av gutta. Vi ønsket at de kunne informere sine barn slik at de viste hva gutta gjennomgikk. På den måten kunne gutta også ha en kanal på sitt nivå for å bearbeide det som skjedde her hjemme. Begge ønsket at dette ble gjort, følte det godt at nære venner viste og at foreldrene som de ofte møtte viste. Skolen ble informert, mye for å observere om gutta ble for fraværende eller endret oppførsel på annen måte.

Pia mi er 5 år, hva skulle vi si til henne? At jeg hadde kreft? Vi følte det var for voldsomt, og kanskje gjøre henne redd. Vi startet med en kul i kneet som skulle opereres, og tett informasjon til barnehagen. Myra barnehage har vært super å samarbeide med, og jeg har vært trygg på god ivaretakelse i situasjonen vi har vært i! Takk!

Lille Kirstine forstod vel alvoret likevel. Jeg er heldig og har mange gode venner som stadig kom innom. Venner som jeg kunne gråte til, og som gråt sammen med meg. Kirstine ble etterhvert noe preget av tårene som stadig kom rundt henne, men kom godt igjennom en periode hvor hun var mer stille.

Senere fikk jeg barnebøker fra Radiumhospitalet om en familie med en syk pappa, og kjemokasper. Kreftlegen min anbefalte å bruke ordet kreft. Bøkene forklarer på en enkel måte hva kreft handler om og hva cellegiften ville gjøre med kroppen til mamma. Kirstine ønsket selv å ta de med i barnehagen for å fortelle om meg og kreften. Kreftlegen utfordret oss også på å være ærlige. Ofte kunne barn spørre, gjerne tatt ut av sammenheng, om jeg som kreftsyk kunne dø. Da ba han innstendig om at vi svarte ja til det. Kreft er en potensiell livstruende sykdom, dør jeg engang av denne sykdommen og har løyet til henne, vil dette være en ytterlig belastning for Kirstine i å håndtere et tap av mamma.

Hva gjør man med barna når mamma skal på sykehus og trenger følge av sin mann? Det er mange praktiske problemer som må løses i en slik situasjon. Vi var uten nær familie som kunne ta over, men hadde vår adopterte familievenn Margrethe som har vært utrolig i denne perioden. Hun har gjort vår situasjon lettere med sin tilgjengelighet til enhver tid for oss alle sammen. Barna var godt kjent med henne, og hun flyttet inn når vi dro. For oss betyr det at vi kan være trygge på at barna blir godt ivaretatt mens vi er borte, det letter situasjonen!