Ambivalent

Jeg er i vekslende humør for tiden. I den ene retningen trekkes jeg imot at nå er dette "lille helvete" snart over, bare en kur igjen. Jeg kan kjenne sommerfugler i magen, frisk snart, humøret stiger, det er håp, jeg skrur opp radioen og nyter musikken rundt meg, lever. I går fant jeg fram den flotte ipod jeg fikk til operasjonen fra Margrethe. Den har ligget brakk gjennom cellegiftkurene, jeg har ikke orket musikk på øret, formen har rett og slett vært for dårlig. Nå kjente jeg det var godt igjen, drømme seg bort til musikk som jeg er glad i. Sommerfuglene surrer rundt i magen, snart frisk.

I den andre retningen gruer jeg for ny kur, nye dager med kvalme, nye uker med lave blodverdier og lavt immunforsvar. Jeg har innsett å bygge opp immunforsvaret og blodverdiene mine vil ta lang tid, kanskje flere måneder. Angsten for å bli syk av influensa, svineinfluensa, forkjølelser, etc. er grodd bare større og større hos meg de siste månedene. Kanskje er bekymringene mine blitt litt i overkant. Men jeg er så lei, så lei av å være syk. Jeg er så lei, så lei av å ha det vondt og trasig. Innerst inn er jeg redd, mye redd for hva en influensa kan gjøre med meg som nesten har ingenting å stille opp med i immunforsvar.
Tåa har vært nok en kilde til bekymring den siste uka. Den har verket, vært rød og hoven. Grønnsåpebad og fucidinsalve har stått på programmet. Den er ikke blitt verre, men er heller ikke bra. I dag skal en annen tilnærmingsmåte forsøkes. Urolig for at dette blir infekjsonsfokus etter neste kur. (Bildet er tatt av Kirstine i høst...slik ser hun verden)

Heldigvis er Kirstine bedre, Henning og Christian er friske. Vi skal kose oss før jeg drar ned imorgen. Lange helgefrokoster, og gode middager.
Kirstine og jeg har vært oppe litt tidligere for å snakke med storebror Emil på Skype. Det er lørdagskveld i Sydney, storegutten min hadde det bra. Siste uker har vært begivenhetsfulle for ham, med både eksamener og fallskjermhopping!
Om to måneder er han hjemme igjen, jeg har hatt min første kontroll, det er jul og familien kan endelig slippe ned skuldrene etter 10 måndeder med tøft familieliv, usikkerhet, spenning, angst og frykt for alle. Jeg tror det vil bli en god jul for oss, vi har fått en dyrkjøpt erfaring, men som kanskje har gjort oss både rikere, mer erfaren og reflektert. Og til slutt til større mennesker.

(Emil var med i sommer for å støtte meg igjennom kur 4. Under hodeputetrekket henger cellegiftposen. Posene er så store, de ble aldri tomme, jeg orket ikke se på de etterhvert. Etter kur 2 kom hodeputetrekkene på, det hjalp.)