Skuldrene sank ned.....nå gifter vi oss!

I dag kl. 10 kom telefonen jeg har ventet på. Lungebildet er rent og pent, og nå sjekket av 2 røntgenleger. Blodprøvene mine begynner å komme i mål, nå er det bare noen få verdier som ligger under det normale, ellers er de innen normalskalaen. Cellegiftbehandlingen jeg har hatt er tøff for benmargen, særlig hos oss over 40. Derfor er det forventet at benmargen er deprimert som de sier i lang tid framover. Jeg produserer nå ganske så bra, så den derre depresjonen er nok snart over.

Lørdag gifter vi oss i Lofoten!! Det gode svaret kunne derfor ikke kommet mer beleilig. Vi er lykkelige, griper dagen og vil forplikte oss til hverandre.
Det ble viktig for meg under cellegiftbehandlingen å vise til Christian at jeg ønsket å si et offisielt ja til han i kirken. Jeg forstod også at Kirstine ville bli glad for å ha en mamma og pappa som var gift. Tatt i betrakting at jeg ikke viste hvordan livet ville bli framover og hvor lenge det ville vare, fikk ekteskapspakten en større betydning for meg. Jeg fridde til Christian mellom 7 og 8 kur, da jeg var rimelig sliten og dårlig. Som han sa hvem kan si nei til en hårløs, kreftsyk cellegiftpasient som han er så glad i :-)
Vi vies i Buksnes kirke midt i Lofoten, med fantastiske grønnkledde fjell rundt oss. Sammen med oss har vi den aller nærmeste familie som skal dele begivenheten med oss, og spise et langt og godt måltid fylt av alt det gode Lofoten har å by på av råvarer.
Det blir en fantastisk og minneverdig uke, i sterk kontrast til fjoråret hvor 3 kur var på vei inn. Jeg puster ut igjen, og nyter dagene, det er godt å leve akkurat nå!