Livslyst?

Det har vært en lang uke for oss alle i familien. Mange tanker har gått til våre venner, og vi har grått for dem. Begravelsen til den lille engelen var vakker men akk så tung og sørmodig. Jeg vet til slutt ikke hva som var verst, den lille kisten med den alt for lille jenta, eller familiens ansikter og sorg. Livet er så vanvittig urettferdig av og til, og jeg har i perioder denne uka vært så sint, og oppgitt på hva livet har å by på av "dritt". De delene av livet som rammer oss som vi ikke har noen styring på og som gjør oss så maktesløse gir mange ettertanker. Mange av de tankene var jeg igjennom når jeg ble syk for akkurat et år siden. Men man finner jo ingen svar, det er bare å akseptere og akseptere og akseptere.

Det sa de også på et kveldsmøte jeg og mannen min deltok på i går kveld. Møtet var i regi av kreftforeningen og handlet om livslyst. Første punkt er å akseptere var beskjeden. Jeg vet dog ikke om det er det som gjør at jeg får livslyst igjen, men det er kanskje en start. Jeg tror at det som kommer etter akseptfasen er mest vanskelig.

Det er komplisert å komme videre etter kriser, hva gjør at noen mestrer og andre ikke. Hva gjør at noen mestrer å møte hverdagen tidligere, og bedre enn andre etter en krise? Det finnes utallige teorier og råd fra mer eller mindre kvalifiserte personer. Kreftforeningen bydde denne gang på en kvalifisert person med erfaring i det å ha kreft, og det er alltid interressant å høre andres historie og mestring av sin krise. Uansett er det en ensom ferd, hvor du som person i krise må selv jobbe deg igjennom og løse krisen du har opplevd. Du kan få hjelp i form av råd, veiledning, terapi, coaching, men uansett må du gå veien selv. Foredragsholderen hadde hjertens rett i at det er viktig å være stolt av deg selv og gi deg selv kreditt for hva du har mestret etter en krise. Som hun sa; det er ikke akkurat slik at du får lønnsforhøyelse etter året med ditt livs største kamp. Du opplever heller å bli satt tilbake, men realiteten er at du kanskje er hverdagshelten og gjennomført en kamp mye større enn en jobbprestasjon.

Det er nå et år siden jeg fikk første sjokk beskjeden om en svulst i leggbenet mitt. Det jeg trodde var en vond slimpose eller en senebetennelse var en svulst. Jeg glemmer aldri sjokket og bølgene gjennom kroppen min når telefonen fra min kjære kom kl. 12 mandag 9.mars. Jeg hørte stemmen til mannen min som sa; MR viser en bensvulst, du skal til ortopeden på sykehuset i ettermiddag og du er satt opp til lungrgt for å utelukke spredning. Jeg orket knapt å svare, måtte bare avslutte samtalen. Etter noen femminutter ringte jeg mine nærmeste og gråt. Etter dette kom 14 hektiske dager med undersøkelser både her og der, før jeg ble innlagt på Radiumen. Mars måned i fjor var preget av spenning, sorg og redsel. Det ser ut som at mars måned i år også blir preget av mye av de samme elementene. Sorg på vegne av våre venner, spenning og redsel for hva kontrollen viser. Jeg har idag bestilt billetter ned til Oslo. Onsdag 24. mars stiller jeg kl 9 på Radiumen. Tro hvilken påske det blir i år?

Lykken er å miste første tann 6 år gammel :-)