Jeg sitter i sofaen, hodet mitt er tomt, øyne hovne og røde, kroppen skjelvende og kald. I dag blir jeg ikke varm! Nære venner av oss har mistet sin lille datter i drukning. Det er ufattelig for oss og enda mer ufattelig for foreldrene. Vi ønsker å trøste, men ingen trøst hjelper. Vi ønsker å støtte men i dag hjelper ingen støtte.
Livet snur plutselig igjen. Det skjedde for meg i fjor, men likevel føler jeg ikke det er sammenlingbart med denne ubeskrivelige smerten og sorgen mine venner opplever. Hva kan være verre enn å miste et barn. Det er naturstridig!
Vi ønsker alle å lette de fra smerten, sorgen og kampen for å komme igjennom dette. Men mye av denne veien må de gå selv.
Jeg er glad jeg fikk holde rundt dere idag. Tankene mine vil være hos dere, hele familien og den lille flotte pia som ble borte for oss alle.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja livet snur fort, det opplevde vi selv i sept ifjor da vår 16 år gamle sønn døde i en ulykke. Da jeg hørte om disse 2 jentene som så tragisk omkom, tenkte jeg på foreldrene og hva som venter dem. "Velkommen til helvete på jord", bedre kan det ikke beskrives. Og ja det er naturstridig å miste sine barn. Men overfor døden blir man maktesløs. Vet ikke hvor mange ganger jeg har ønsket at jeg kunne bytte plass med sønnen vår. Så er de fleste av oss skrudd sammen slik at vi skal kunne takle denne bunnløse sorgen og savnet, men livet vil aldri bli det samme. Ta godt vare på vennene dine som nå har opplevd dette, de trenger all styrke og hjelp de kan få.
SvarSlettHåper det går bra med deg, følger med deg og er takknemlig for at du vil dele din historie med oss.
Klem Wenche
hei så ufattelig trist.en sier gjerne : det hadde ikke jeg klart. men det er bare slik i slike forferdelige hendelser at det er ingen annen utvei enn og måtte klare det...og miste et barn ja det er ikke ord for hvor ufattelig TRIST meningsløst osv osv .klem fra ukjent dame
SvarSlettJa, drukningene var ille, helt forferdelig rett og slett.
SvarSlettTillater meg likevel å si at jeg krysser fingrene for kontrollen 24. mars.
Hei Wenche! Det var vondt å høre at du har mistet sønnen din i en ulykke. Jeg har selv en på 16 og 19. Jeg håper du kan finne glede igjen i livet ditt. Tid leger ikke slike sår tror jeg, men tid er en venn som gjør det mulig å fungere bedre. Klem Åse
SvarSlett