Cellegiftkur 6

2/ 3 av behandlingen er over, jeg har tre kurer igjen! Målet nærmer seg!
Jeg sitter hjemme i sofaen, full at cortison, som betyr at jeg ser ut som en boble og er stadig sulten og kvalm. Men jeg er endelig hjemme igjen. Det skulle bli en kort kur, men den tok en uke lell.

Blodprøvene mandag morgen viste at blodplatene mine var for lave til å sette kur. Dessuten var legene usikre på om jeg hadde startet å produsere blodplater selv etter at jeg fikk overføring før helgen på sykehuset hjemme. De ville ikke starte kur før jeg produserte og var over 80. Så da var det bare å vente et døgn og håpe på neste dags blodprøver.
Tirsdagsformiddag hadde blodplatene mine steget, jeg produserte. Kuren ble satt i gang tirsdag ettermiddag kl. 16.

Denne kuren inneholder de cellegiftene jeg tåler best, kvalmen er derfor ikke helt overvelmende. Heller ikke lammende slapphet, men så fikk jeg på nytt to enheter blod før jeg dro hjem. Det fikk jeg for en uke siden hjemme også, så benmargen min produserer ikke mye røde blodlegemer.
Kreftlegen er litt bekymret for benmargen min nå utover høsten. Den viser tegn til å bli sliten. Jeg tror at neste kur vil gå som planlagt. De siste to kurene må jeg vel forberede meg på å måtte utsette. Kreftlegen luftet også at mulig måtte de siste kurene doseres ned, det likte jeg ikke. Derfor krysser jeg fingrene for at det blir bare mindre utsettelser!

Denne gang var jeg tilbake til C2, og det til gangs. Jeg ble plassert på 4mannsrom! Men vi var bare 3 pasienter på det meste, og det var toalett og dusj inne på rommet. Det gikk, selv om jeg stadig drømmer om enerom. Det var også første gang jeg var alene gjennom hele kuren, men heldigvis har jeg så mange som stiller opp av søsken, tantebarn, og venner. De lange dagene gikk. Det kjekkeste besøket var lell at storegutten min kom en tur på tirsdag på vei til Sydney. Det var godt å se han reiseklar og spent.

Jeg snakket en del med sykepleierne om familie og barn gjennom kreftprosessen jeg er igjennom. Det er lett ved sykehusinnleggelsene at det "rent tekniske" som blodprøver, infeksjoner osv får all fokus. Mye rundt familie og barn ble tatt ved første inneggelse, som samtale med sosionom osv. Jeg opplever nå at det stadig skjer endringer i følelser, og bearbeiding av det vi er igjennom kanskje til ulik tid for de enkelte familiemedlemmene. Jeg har også barn med stor spredning, som krever ulik tilnærming.
Jeg hadde derfor ønsket meg jevne samtaler eller spørsmål rundt familiesituasjonen ved innleggelse. Hva kan de bidra med av råd, veiledning, hva kan evt. annet helsepersonell ved Radiumen eller feks. Kreftforeningen bidra med. Av og til hjelper det også bare å få en prat.


Radiumhospitalet åpnet denne uken det nye kreftforskningsbygget. Bygget og miljøet skal være en pilar i norsk kreftforskning i årene framover. Forskning er viktig for oss kreftpasienter. Jeg deltar i to studier med min diagnose. Behandlingen min inngår i en forskningsstudie som ble opprettet i 2003. Videre deltar jeg på forskning av å avdekke microspredning i benmargen før det er synlig på evt. rgt bilder. Tenk om det i framtiden kan taes en prøve som sier at du har eller ikke har microspredning av kreftceller i kroppen din. Kanskje har ikke jeg microspredning, kanskje kunne jeg da ha sluppet alle cellegiftkurene jeg nå er inne i.
Uansett deltok noen pasienter fra C2 i åpningen. Mange flotte innlegg av forskere og politikere, men det beste innegget kom fra Bengt Eidem sa de alle.

Til slutt vil jeg oppfordre til å bli blodgivere, benmargsdonorer og støtte kreftforeningen i sitt flotte arbeid.