Cellegift kur 5

"Ferien" var definitivt over og kur 5 startet sist søndag. Jeg og Margrethe ble kjørt ut til luftambulansen av mannen min og Kirstine. Vi lettet kl. 19.00. Vel, framme på Radiumen fikk jeg nok en gang ligge på B2, rom med eget toalett og dusj, deilig. Vi bestemte oss for å bestille sushi sammen med min venninne Hege. En liten flaske rosevin på deling ble det også, men det var etter blodprøvene.

Kroppen min var klar for ny kur, iallefall noe i denne kroppen som samarbeider av og til. Blodplatene hadde steget fra 45 til 178. Innleggende lege bestilte kur på kvelden og jeg kunne starte mandag formiddag. Avdelingen var fylt opp, alle ventet på kur, jeg var glad jeg hadde kommet kvelden i forveien. Mandag morgen ved en slik avdeling er travel, da kommer vi inn for å få våre kurer, noen kjente uten hår, andre ukjente med hår. Det er lett å se hvem som er ny på en slik avdeling. Jeg kjenner jeg begynner å bli veteran, med mine fem kurer. Dog barna med benkreft går igjennom tilsammen 18 kurer, om kroppen deres tåler det da.

Kuren er en tålmodighetsprøve. Den varer opp imot 6 døgn, med den værste cellegiften til slutt. I disse dagene går ca 20 l væske inn, i tillegg skal jeg drikke 2 l daglig. Når jeg også får cortison, blir kroppen etter et døgn som en boble. Dogåing og vanndrivende går om hverandre døgnet rundt.

Kvalmestillende kan du få bare i 3-4 dager, derfor prøvde vi en ny strategi med å utsette tungvekteren av kvalmestillende, Emend, en dag. Det er vanskelig å si om det hjalp, de siste dagene av kuren blir jeg kvalm og slapp uansett. Jeg spiser litt, men det er vanskelig å finne noe å spise som frister. Tynne loffskiver med smør er jeg totalt ferdig med. Spiste for mye av det på de første kurene. Drømmer etterhvert mer og mer om dagen "derpåmat", helst litt fet, men det henger ikke helt sammen med å være kvalm.

På slutten av uken gikk blodprosenten ned til 7.6, det ble som jeg spådde påfyll på tanken. Kuren og blodet gikk inn natt til lørdag. Luftambulansen ser ut til å kjenne meg godt nå, de ordnet med tur hjem lørdag. Det var fantastisk godt, etter en uke på sykehus, med en monoton cellegifthverdag.

Vel, hjemme rir jeg nå av stormen. Det blir en slags rutine der jeg ligger oppstablet på puter i sengen, kvalmestillende tabeletter flytende rundt meg, og et stadig styr å få i seg nok drikke. Denne gangen var også været flott når jeg kom tilbake. Livet passerer utenfor, det har gått mange måneder siden jeg kunne delta, og noen flere vil gå. Det er rart å bli satt ut av spill i 8-9 mnd, hvor du er nærmest sengeliggende eller sittende. Men jeg kjenner at jeg kan se litt lys i tunnelen, at jeg kan snart kjenne glede og håp om å delta igjen, at jeg kanskje kommer meg igjennom.

I starten av kurene laget pappa og Kirstine en plakat for å synliggjøre for Kirstine at mamma skulle mange ganger ned til sykehuset i Oslo. Det var vanskelig å forstå at jeg ikke var ferdig etter første kuren. For hver kur plukker vi ned en stjerne og flytter pilen. I dag kom Kirstine hjem fra Oppdal, da kunne vi plukke ned nok en stjerne, og pilen peker nå på 4 kurer, og det er 5 stjerner i gresset. Bildet er tatt i starten.

Høsten byr dog på nye utfordringer for meg. Infeksjoner herjer på denne tiden, og ikke minst siger nå svineinfluensaen innover oss. Jeg har ingen effekt av en vaksine, mitt immunforsvar finnes stort sett ikke, dermed ikke noe vaksine som kan moblisere det. Jeg må derfor stole på forebygging, skummelt. Håpet mitt er at vaksinen kommer snart og at de rundt meg kan bli vaksinert. Det blir vanskelig å holde mine nærmeste på avstand hele høsten. Jeg liker ikke situasjonen, hvorfor iall verden skulle alt skje i 2009?