Det nærmer seg kur 6

Da er skoler og barnehagen i gang igjen, og vi har fått et glimt av høsten med haggel som falt denne uken. Uken har vært travel for vår familie. Henning startet på skolen, og Emil har forberedt reisen til Sydney. Min førstefødte forlater redet, og det helt til Australia. Han skal studere et halvt år der under, og gleder seg hemningsløst. Spørs om ex.phil og ex.fac.bøken blir gravd ned i sanden og surfebrettet heller hyppig brukt. For hele 25 år siden etter gymnaset dro jeg selv til USA for å studere idrett. Jeg kjenner derfor igjen litt av kriblingen, reiselysten og spenningen dette bringer.
Vel, plutselig gikk det mange år, og her sitter jeg. Etter å dristet meg til både å jobbe litt i huset denne uken og vært innom en butikk eller to, undres jeg på hvordan dette benet og kneet mitt vil fungere på sikt. Det kjennes ikke akkurat atletisk ut. Smerter river her og der i muskulaturen under gange, noe jeg prøver å neglisjere, for å være aktiv frister mer! Bøyen i kneet går dog stadig framover, ikke med store hopp, men med små pene hopp. Noe som gjøre både meg og min fysioterapeut motivert for treningen framover.

Jeg har også endelig satt meg bak rattet denne uken. Etter 5 måneder uten å kunne kjøre bil, bestemte jeg meg en stille formiddag at jeg måtte bare prøve. Jeg tuslet ut, bykset meg inn i førersetet og prøvde ut det opererte benet på klutsjen. Dristet meg på en øvelseskjøretur rundt nabolaget, og det gikk. En deilig lykkefølelse, en forsiktig tro på at jeg kommer tilbake i normalt liv igjen, og som resulterer i at psyken blir løftet et hakk opp.

Ukens blodprøver var nedslående. Sykehuset ringte, og ba meg komme innen en time. Blodplatene mine var nede i 6, normalt ligger de mellom 145-390. Blodprosenten var 7.6, normalverdiene er mellom 11.7-15.3. Ikke mye å skryte av altså. Skulle jeg begynne å blø ville det nok ikke ha stoppet, trøsten er at jeg har ikke så mye blod igjen. Jeg har iallefall fått påfyll av både blod og blodplater, nå håper jeg bare at verdien klatrer høyt nok til at kuren kan starte som planlagt mandag.
Formen får seg en piff med to poser blod, da kjenner jeg hvor slapp og dårlig form jeg egentlig var. Nå er det ikke slik at blodprosenten kommer opp i normalverdi med disse to posene, men kanskje har jeg nådd 9 tallet.

Lille Kirstine er mye trist og lei seg på kveldene, og hun har ofte urolige netter. Hun gråter til pappaen sin, om hvorfor hennes mamma skulle bli syk, at hun er trist for at mamma er syk og at hun skulle ønske alt var anderledes. Hun gråter ikke til meg, hun har nok et beskyttende instinkt. Vi kan prate om hun gleder seg til at jeg blir frisk igjen, men hun gråter aldri . Hjertet mitt verker for henne slike kvelder, bare jeg kunne ta denne belastningen bort fra henne og guttene mine.
Kanskje kjenner hun litt ekstra på dette nå når storebror skal reise. Emil og Kirstine er nært knyttet sammen, trass den store aldersforskjellen. Hun er heldig som har en storebror som er glad i småbarn og liker å bruke tid sammen med dem. De finner derfor stadig på småting sammen, som en liten tur til Vanndamman, eller leker sammen. Det blir et savn for henne.

Jeg gruer som vanlig dagene før kur. Det blir min første kur alene. Heldigvis er kuren den korteste, 3.5 døgn. Jeg håper derfor å være tilbake torsdag, og regner med at helgen blir mye brukt i sengen. Luftambulansen plukker meg opp sent søndag kveld, og vi skal en tur til Værnes før vi snur nesen mot Oslo. Det blir nok midnatt før jeg trilles opp til C2 på Radiumen.