torsdag 3. september 2009

Tålmodighet

Tålmodighet, jeg har smakt på ordet mye i det siste. Vær tålmodig sier stemmen oppe i hodet mitt, men for øyeblikket røyner det på. Jeg er syk på 6 måneden, jeg har sittet inne i 6 måneder, jeg har nå hatt 6 kurer. Tiden begynner å bli uendelig, uendelig lang tid å være syk. Likevel må jeg nok minst tenke 3 måneder til med innesitting og sykdom. Dagene blir så lange når jeg sliter med bivirkninger av cellegiften som er vanskelige å neglisjere. Målet blir å komme seg igjennom denne dagen, neste dag, uka, helst fortest mulig, sånn at det kan bli neste kur igjen. Bli ferdig!
Ute er det klart høstvær med flott sol. Nok en årstid er kommet, og kommer til å passere før jeg kan leve igjen. Det var vinter når jeg levde sist, våren, sommeren og nå høsten kom og gikk. Det blir fint å våkne til vinteren.

Benmargen og blodprøvene er blitt en av de største bekymringene for de neste kurene. Jeg bekymrer meg for benmargen min, så merkelig det enn høres ut, så er det nok den som blir bestemmende for om behandlingen kan gjennomføres som planlagt. Det murrer en iskald klump i magen ved tanken om å måtte avbryte behandlingen eller dosere den ned.
Dagens blodprøver var som forventet. Immunforsvaret mitt er i 0, blodplatene mine er igjen ned i 25, oppturen var blodprosenten som nå var 10.3. Nye blodprøver over helgen, så får vi se om blodplatene mine fremdeles faller. Kryss fingrene for at de klatrer, og at benmargen min fremdeles henger med.
Det nullstilte immunforsvaret mitt gjør også at jeg for øyeblikket må ha min datter på en armlengs avstand. Hun er for tiden forkjølet. Jeg kjenner at tålmodigheten brenner innvendig, når jeg som mor bare har lyst til å kysse henne, trøste henne, og ligge sammen med henne, men må avstå i redsel for å bli smittet. Hvilken rettferdighet er dette?

4 kommentarer:

  1. Kjære Åse
    Det er vondt å lese om hvordan du har det. Trøsten er at det er "bare" 3 kurer igjen. Stå på - du har vist en enorm styrke så langt, så du greier resten. Følger bloggen din og ser etter nye innlegg ofte.
    Varm klem frs meg. Jan hilser

    SvarSlett
  2. Knall tøff lesing, Åse! Kjenner tårene renner over tanker over hvor tilfeldig og urettferdig livet er.. Lykke til!!!

    SvarSlett
  3. Så ufattelig tøft du må ha det:((
    Lykke til med siste 3 kurer!!

    SvarSlett
  4. Jeg er innom bloggen din ofte for å se hvordan det går med deg. Jeg kjenner deg ikke, men du berører meg.
    Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det oppleves å måtte sette livet på vent. Det å ikke få klemme på barna sine og delta på alt som skjer. Det er få som opplever dette så intenst som du og din familie gjør akkurat nå, men måten du beskriver dette på gjør at man kan kjenne litt på følelsen. Jeg tror mange gjør det når de leser din blogg. Og mange heier på deg.
    Kanaliser kreftene til det som er viktig. Tre igjen så er det over. Da kan du delta igjen. Og det med en glede over livet du sikkert aldri ville følt om det ikke var for dette året.
    Lykke til med de neste kurene.
    Vennlig hilsen I.

    SvarSlett