Cellegiftkur 7

Egentlig burde jeg ikke skrive noe akkurat nå. Formen er helt elendig og da følger humøret med. Kurene er på vei til knekke kroppen min sammen, lengden og intensiteten gjør at psyken nå blir satt på prøve for hver kur. Tankene om at jeg ikke orker å fullføre løpet har kommet for første gang, men jeg vet at jeg må gjennomføre. Det finnes ikke noe alternativ!

Jeg må prøve å fokusere på at nå er nok en kur ferdig, neste gang er det semifinale!

Jeg og Christian dro sist søndag etter å ha sendt lille Kirstine til Lofoten. Tenk hun fløy for første gang alene til Lofoten! Hun hadde gledet seg lenge til å besøke bestemor, bestefar og være sammen med tante Cecilia. Hun viste at mamma skulle på kur og at pappa denne gang skulle være med, hun er en tøff liten sjel, pia mi.

På Radiumen fikk vi tildelt dobbeltrom og som vi beholdte hele uken. Det er godt å slippe å forholde seg til fremmede på rommet, belastningen av kuren blir lettere. Særlig nå så langt ut i løpet jeg er, og kroppen så sliten så sliten.

Vi fikk raskt tatt blodprøver som viste at blodplatene mine var klare for ny kur. Da feiret vi og Nicolai med litt sushi og vin på søndag ettermiddag.

Mandag var det nye undersøkelser av hjertet og nyrene igjen. De sjekkes hver tredje kur for å se etter bivirkninger eller skader. Heldigvis så var resultatet kjempeflott, la oss håpe at det fortsetter gjennom de neste tre kurene.

Kuren kom derfor igang mandag ettermiddag. Jeg har gruet for kuren, cellegiften cicplatin og doxirubicin i 3.5 døgn er tøffe saker for kroppen min. Positivt var det dog at en av de hvite englene på C2 foreslo et nytt kvalmestillende, aloxi, i tillegg til det jeg fikk. Det hjalp meg litt lettere igjennom kuren.

Vi hadde samtale med kreftlegen ang. videre behandling i høst. Hun var bekymret for benmargen min, og ønsket derfor å kutte ned på cellegiftdosene på de neste to kurene. Jeg har fått så store mengder cellegift de siste månedene, at kroppen min nå er på bristepunktet. Hun mente derfor at det nå var riktig å redusere. Selv om jeg hører hva hun sier og kjenner at kroppen og benmargen er sliten, ønsker jeg bare de skal fylle på max doser. Jeg har vært innstilt på å være sengeliggende om det så var de siste kurene. Jeg blir frustrert over min egen kropp som ikke holder løpet ut, men lite jeg kan gjøre med benmargen! Kreftlegen forsikret meg om at mengden var nok, og at flere ikke mestret å gjennomføre alle kurene. Jeg må derfor bare avfinne meg med denne avgjørelsen og stole på at det er en riktig avgjørelse. Men tvilen ligger alltid på lur med en slik sykdom......