Formen?

Det er på tide med en liten statusrapport fra min lille snevre verden. Du verden så like dagene mine er, både i rutine og hva jeg har fokus rundt. Dagene sprites heldigvis opp av besøk som kan fortelle litt ifra den verden jeg deltok i tidligere. Det er så deilig å bli avledet med hverdagsprat, som å høre om jobb, treningssenteret, og livet ellers i vår lille by. Hadde det ikke vært for besøkene så ville jeg ha vært nær på å bli paranoid av min egen situasjon. Det er lett å grave seg ned i alle disse blodprøvene, svarene, kvalmen, kneet osv. osv.


Formen har lettet siden sist uke, men å si at den er god er å ta hardt i. Alt er relativt. Spiserøret og magesekkens slimhinner er fremdeles såre, og gir meg plager, men jeg holder ut. Blodprøver tar jeg annenhver dag nå, dette for å følge spesielt fallet i blodplater og blodprosent. Men denne gang ser det ut som at benmargen min har det bedre. Mye tyder på at jeg ikke trenger hverken blodoverføring eller blodplater mellom disse kurene. Jeg er glad for det, alle disse overføringene gir større sjanse for immunreaksjon mot blodet jeg får. Det er alltid noen skjær i sjøen. Det er altså ikke bare å fylle på og fylle på, det skal være sterk indikasjon og faren for en immunreaksjon øker for hvert påfyll jeg får. Uansett ser det ut som at blodprosenten min har stabilisert seg på 9.5, blodplatene mine ligger nå på 16, altså ikke under 10, og immunforsvaret mitt er på god vei opp uten å ha vært helt i 0.
Lykken var også stor da fysioterapeuten min i dag målte knebevegeligheten til 60 grader. Jeg øker gradene gradvist og jevnt.


I min lille verden holder nå 9.5 i blodprosent til gjøre litt på kjøkkenet, vaskerommet og ellers småoppgaver i huset. Det gjør meg lykkelig å kunne orke å legge Kirstine i den fasen jeg er i, og at hun spør igjen om jeg kan legge henne. Hun har lenge tatt det for gitt at jeg ikke kan, og pappa har gradvist blitt hovedomsorgspersonen for henne. Jeg vet hun venter på den dagen jeg kan bringe og hente henne i barnehagen igjen. Kanskje er det hennes måte å tenke at da er jeg frisk eller deltagende. Men hun er fast bestemt på at jeg må enten ha hår eller noe annet på hodet da. Vel, skal jeg vente til håret er tilbake blir det ikke før jul, jeg håper å kunne følge i barnehagen før jul. Vi får se!