God treningsperiode!

Jeg er virkelig godt inne i en treningsperiode. Formen stiger, og jeg kjenner forsiktig at kraft og utholdenhet bygger seg opp i kroppen min. Det er deilig at luftveisinfeksjonene holder seg unna, slik at jeg og kroppen får fred til bare trening. Jeg trener 3 ganger i uka, og kombinerer egentrening sammen med fysioterapibehandling. Øktene tar derfor ca.2-3 timer, så formiddagen går med. Etterpå har jeg behov for hvile og mat. Det er fantastisk å stå på elipsemaskinen med musikk på øret og ha kraft til å kjøre på slik at jeg blir både svett og andpusten. Endelig kan jeg drive pulstrening igjen!
Styrketreningen for overkroppen startet med neste bare å se på vektene :-), men etter 5 mnd begynner jeg å nærme meg noen av de vektene jeg benyttet før jeg ble syk. Og det er målet mitt, å komme tilbake der jeg var. Trening for protesenbenet gjør jeg sammen med fysioterapeuten. Det er en tålmodighetsprosess sammen med en del smertefulle tøyninger. Jeg har nå 88 grader bøy i kneleddet, sanker stadige grader. Målet er 90-100 grader.
Jeg har også startet med å gå "normalt" ned trapper. Etter ett år med et og et trinn, er jeg igang med gå trappetrinnene vekselsvist ned. Jeg har ikke stolt på styrken i lårmuskelen min, og vært livende redd for å falle, men nå er jeg igang.

Alt tar tid, har jeg lært. Og at opptreningen av en slik protese som jeg har innoperert vil ta 2 år som ortopeden sa, er iallefall helt sikkert. Det er en hårfin balansegang mellom treningen og avlastning av benet og kneet. Det samme er det mellom hvile og aktivitet generelt for meg. Når jeg har en god dag, og føler meg "frisk", så bruker jeg opp overskuddet og får en smell dagen etter. Kroppen kjennes da ut som at jeg har vært på en rangel det siste døgnet. Behovet for søvn og hvile er fremdeles mye større enn det jeg tidligere har hatt som "frisk". Derfor forsøker jeg å posjonere ut energien blandet med hvile, slik at jeg ikke faller sammen og bare er sliten.
Jeg har gradvis siden siste cellegiftkur tatt opp mine sysler i hjemmet. Med tre barn hjemme og en hardtarbeidende mann er det nok å henge fingrene i. Men det å delta normalt i hverdagen rundt en trebarnsfamilie er også et mål jeg har hatt de siste månedene. Jeg må nødvendigvis det før jeg kan starte i jobb. Jeg må kunne være mor og fungere i hverdagen her hjemme først.


Nedtelling til kontrollen 17.juni er startet. Jeg liker det ikke. Dessuten er styret med å organisere reisen, overnattingen på Radiumens pasienthotell og hente inn alle bekreftelser som Pasientreiser startet. Det gjør at tankene på kontrollen egentlig starter litt for tidlig.
Igjen må jeg sukke oppgitt over Pasientreiser. Det er et eventyr. I postkassen her om dagen lå oppgjøret for kontrollen i mars. Da hadde jeg fått avslag på overnatting og kost for et døgn knyttet til kontrollen. Mens min ledsager hadde fått innvilget kost men ikke overnatting. Mmmh, logikk i dette?
Parallelt er jeg igang med å hente inn bekreftelser fra fastlegen for å sende dette til Pasientreiser sammen med innkallinger fra Radiumen for kontrollen 17.juni. Pasientreiser skal nemelig hver gang ha de samme bekreftelsene på at jeg har behov for transport, drosjer, ledsager, og dokumentasjon fra Radiumhospitalet. Alt dette før de kan bestille tur. Men alt dette holder ikke, i etterkant skal de ha bekreftelse fra Radiumen også på at jeg har vært der.
Dette har jeg gjort de siste to kontrollene og det samme må jeg gjøre hver tredje måned de neste 5-10 årene. Alt blir det samme hver gang, men det spiller ingen rolle, de må likevel ha alle papirene. Opp i alt dette har de nå rotet bort papirene fra siste kontrollen. Derfor avslaget, så nå mener de da at jeg må dokumentere på nytt overnattingen min og timene mine fra sist gang.......Så sånn går no dagan, og det gjør de på Pasientreiser også, de innhenter papirer, snur på papirer, roter bort papirer om og om igjen. Og slik vil det fungere hver tredje måned de neste 5 årene, og hver 6 måned de neste 10 årene for meg og Pasientreiser. Heia systemet!!!