Skadet kne!

I lykkerus over en deilig og god påske, vandrer jeg ut på snøen for å delta som dommer i påskerennet. Dessverre la jeg trugene litt for langt fram på en råtten snø. Kort fortalt fikk jeg en voldsom bøy på kneleddet som hadde bare 85 grader bøy i utgangspunktet. Vanvittig vondt, hylte så hele hyttefeltet sikkert trodde jeg var på vei til å dø. Jeg har aldri brukket noe, men det må være en lignende følelse. Alle strukturer i kneleddet (av de som er igjen :-) knakte og frykten for protesen min og de skjørbare muskelfestene rundt kneleddet var stor.

Våre kjære gjester som nettopp hadde mistet sin lille pie, sto sjokkert og overvar det hele. Livet hadde bydd på nok!

Vel, etter å ha blitt bært inn, spist det meste av smertestillende som fantest på hytta, og behandlet kneet etter RICE prinsippet (i 48 timer), fant vi ut at protesen satt fast og at kneskjellet med lårmuskulaturen fremdeles fungerte. De tre værste tingene som kunne skje er at protesen løsner, brekker benet rundt den eller at muskelfestet til den store lårmusklaturen rives av. Men kneleddet var smertfult og hovent, og Christian måtte bære meg mer eller mindre rundt i hytta. Vel hjemme ringte jeg ortopeden ved Radiumen, som ønsket meg nedover. Det var vel ikke akkurat det jeg hadde lyst til, og spurte pent om en av ortopedene ved LOKAL sykehuset kunne se på kneet først. Lokal sykehus har sin viktige funksjon i mange tilfeller. Nok en gang var jeg glad for å ha de der, og deres fantastiske service innstilling. Fra jeg løftet av røret og ringte ortopeden tok det 2 timer til jeg var ferdig undersøkt med undersøkelse av ortopeden, rgt av benet, og ultralyd av kneleddet. Noen bedre? I tillegg sparte de staten Norge for ny frakt av meg nedover til Radiumen, og mest sannsynlig mye vanskeligere å få gjennomført undersøkelsene. Diagnosen var en delvis avrivning av lårmuskulaturen og en blødning.

Jeg er derfor dessverre tilbake på krykker. Etter 4-5mnd på krykker i fjor er ikke dette ønskedrømmen min. Jeg har sett fram til våren, med tørre gater og små gåturer. Benet og kneleddet mitt var virkelig i god framdrift og jeg hadde ingen smerter. Nå har jeg igjen dårlig knebøy, smerter ved gange, vanskeligheter med trapper osv. Og jeg som gikk min første skitur i påsken, og turer på truger. Det er vanskelig å hente opp motivasjon i en slik stund, litt motløs og oppgitt. Synes jeg var så på vei opp nå!

I det store og hele vet jeg at dette ikke betyr så mye lell, resultatene mine før påske var så mye viktigere, tanken på våre venner som mistet pia si setter et ytterlig grusomt ubarmhjertig perspektiv på livet. Tror det er viktig å hente fram perspektiv! Veien er ikke å synes synd på seg selv!