Tja, vet ikke helt hva jeg mener om denne våren!

Mmmmmh, etter påske har det vel egentlig ikke vært den store oppturen! Skaden i kneet har plaget meg. Når sant skal sies så har skaden blitt bedre. Hevelsen er gått ned, smertene er blitt mindre og funksjonen er bedret. Jeg har også kastet krykkene igjen. Likevel har det vært tungt å takle denne"motgangen", og engstelsen har vært stor på grunn av smertene. I tillegg har den kroniske achillessenebetennelsen i det andre benet mitt blomstret opp. Livende redd for at achillesen skal ryke på godfoten, hva skal jeg gå på da???

Jeg innser at benet og den funksjonshemningen jeg har fått vil gi meg en del bekymringer i hverdagen. Det er mange elementer jeg skal håndtere, akseptere og leve med, ikke bare det at jeg har vært alvorlig syk av kreft og dens mulighet for å komme tilbake.

I dag fikk jeg nok en tung beskjed fra en nær slektning, mannen hennes døde i går kveld av kreft. Mmmmh, jeg hadde slik tro på at denne våren skulle bli bare deilig, så har livet igjen og igjen bydd på motgang og triste beskjeder.

I tillegg har været vært direkte "guffent"siden påske. Prince har en vakker og sår sang som heter; sometimes it snows in April. Og det er faktisk trist når det snør i april. Da vi alle er klare for at temperaturen stiger, solen skinner, og kjenne på varmere luft som skal gi pleie til slitne vinterkropper.

Vel, jeg er her og er! Håret vokser og første frisørtime på over et år nærmer seg. Jeg jobber iherdig hver dag med styling av mitt nye korte kommunefargede hår, og jeg som aldri har hatt kort hår. Ikke lett å style da! Tror litt formklipping og kanskje litt farge snart bør tilsettes. Jeg føler at jeg har mistet så mye av meg selv det siste året, både fysisk og psykisk, at jeg savner håret og hårfargen min fra tidligere. Jeg ønsker litt å være mitt gamle jeg igjen. Det er så mange andre ting som gjør at jeg ikke kan bli helt meg selv igjen noen sinne.