Kuren har vært tøff. Kombinasjonen av de to cellegiftene jeg får på denne kuren er tøff for kroppen min. Kvalmen henger i, og helga blir brukt i senga med max doser av kvalmestillende. Slappheten som kommer, går etterhvert over til risting av hele kroppen, som om kreftene forsvinner. Motet har en tendens til å synke! Hvordan skal jeg klare, orke dette enda 5 ganger? I tillegg har ikke kroppen bevegd seg på snart 4 mnd, den tappes for krefter. Muskulaturen svinner hen, og utseendet forandrer seg. Det er uvant å se seg selv med en syk kropp.
Lungebildene var fine, hurra! Vi ventet to dager på svar, og vi kjente at spenningen steg. Det er rart hvordan man lager seg tanker rundt et svar. Siste natta tenkte jeg at nå planlegger de å ha en stor samtale med meg, de har funnet noe, og trenger å sette av tid....derfor ikke svar enda. Tenk om det er slik? Hva da? Tankene tar helt av!
Blodprosenten hadde falt helt, 7.3 i hb gir ikke mye energi. Torsdag fikk jeg derfor 2 poser blod, så får vi se hvor langt det rekker. Har vel en mistanke om at jeg trenger påfyll ganske raskt.
Jenta mi hopper rundt, begynner å bli vant til å se mamman sin dårlig. Hun har en utrolig tålmodighet til å leke med seg selv, ordne seg selv, og være positiv. Det motiverer, hun holder ut, da må jeg og! Likevel kjenner jeg på at jeg mister hele sommeren med henne. Jeg har lite overskudd til å ta del i alle barna, trist, men slik er det. Sykdommen krever alt jeg har i meg, komme meg igjennom dag for dag. Egenfokus blir ganske så stort i et slikt sykdomsforløp, alt dreier seg mye om meg selv.
Kjære Åse Kristine
SvarSlettJeg har fulgt bloggen din en stund nå og kjenner meg igjen i så mye av det som du beskriver. Du kjenner meg ikke, men jeg har lenge tenkt på å legge igjen noen ord til deg. Om du vil finne de til støtte eller hjelp vet jeg ikke. I en vanskelig livssituasjon der man kjemper for livet, kan man oppfatte velmenende ord fra andre både på en positiv og negativ måte. Slik følte ihvertfall jeg det. Disse ordene er bare for å si at jeg (som sikkert mange andre) tenker på deg, det er kanskje det viktigste å vite oppi ditt livs kamp for livet? Slik følte ihverfall jeg det.
For litt over 2 år siden fikk jeg selv en alvorlig kreft diagnose. Jeg har en 12 år gammel datter, og det fryktelig vanskelig å ikke kunne delta i aktivteter og livet til sine barn som før. Heldigvis er barn som regel positive og glemmer fortere enn oss voksne, ihvertfall de små barna, og nå som jeg er frisk går livet videre for meg og alle rundt meg. Vi kommer oss alle igjennom uventet alvorlig sykdom på ulike måter. Min måte var å tenke på tiden som skulle komme når jeg ble frisk, slik måtte jeg bare tenke, det var ikke mulig for meg å tenke på alternativet. Jeg håper at du har funnet din måte å komme gjennom dette på, noen ganger virker det helt ufattelig at en skal klare å komme seg igjennom en så tøff kamp, men tro meg, du kommer til å klare dette!
Klem fra ei som kom seg igjennom kampen med hjelp ressursene rundt seg og håpet og troen på å bli frisk igjen.
Ps. Ikke vær redd for å bruke ressursene rundt deg, og prøv å ikke føl deg som en byrde for omgivelsene, og ikke bruk energien din på å dvele med dårlig samvittghet. Jeg er sikker på at du har gitt mye av deg selv før du ble syk, og kommer til å gjøre det igjen når du blir frisk, men nå er kanskje tiden for at andre gir av seg selv til deg
hei.
SvarSlettGodt å høre at du er tilbake etter enda en kur.Vet det er trist og vemodig å ikke få følge opp barna slik man gjerne vil, men du får prøve å tenke som så at neste sommer skal vi jaggu ta det igjen.
lykke til videre. hilsen A
Heia! Takker spesielt for lang tilbakemelding over, jeg satt pris på den. Du har så helt rett! Tilbakemeldinger og støttende ord er noe som gjør hverdagen min lettere å mestre nå. Og jeg setter uendelig stor pris på alle de tilbakemeldigene jeg får som kommentarer, sms,facebook, mail, besøk osv.
SvarSlettDet er vanskelig å finne fokus framover, men ser at din strategi er egentlig den ene mulige! Jeg jobber med det.....
Takk for at du, som har opplevd, delte noen av dine tanker! Åse
Hei igjen!
SvarSlettMed all respekt - nå ser jeg at du heter Åse Kirstine og at jeg hadde skrevet navnet ditt feil!
Håper du etter hvert orker å lese bøker, det har vært min måte å både tenke på andre ting og fylle tida med når cellegifta har slått meg ut. Mange bøker i hylla som ble glemt avbestilt hos Bokklubben!
Lykke til med kurene dine. Fine bilder av familien din. Takk for at du deler av dine erfaringer med andre!
Hilsen Marit
Hei Åse,
SvarSlettNår jeg leser bloggene til deg Åse samt Regine ` s blogg, får jeg anledning til å tenke over den skjøre tilstanden som kaller livet. Det er så mye man tar for gitt,men en bør være så evig takknemlig så lenge man er frisk. Jeg tenker på deg Åse - og synes det er så vondt at du skal bli så dårlig av disse kurene. Skulle ønske tiden gikk fort - og at du snart
er frisk igjen ! Klem fra Else ( som er tilbake fra Sicilia og som har både hus og hytte full av feriegjester ).