søndag 15. november 2009

Det spirer og gror til hår

Det spirer og gror virkelig! Tettsittende dunhår vokser forsiktig opp, og det ser mørkt ut. Øyenbryn og øyenvipper vokser også ut, deilig. En rar følelse at jeg skal få hår igjen, etterlengtet hår. Jeg har den siste tiden vært så lei av mitt eget speilbilde uten hår, være "kreftpasient". Jeg har lyst til å være litt meg selv igjen. Samtidig så er det litt skummelt. Jeg er ferdigbehandlet, jeg har fått all den cellegiften kroppen min håndterer. og den er på vei ut av kroppen min. Alle bivirkningene forsvinner gradvis. Er jeg frisk? Vil jeg forbli frisk? Vel, 07.12.09 reiser jeg ned til Radiumhospitalet igjen. Da legges jeg inn for diverse undersøkelser. Jeg vil få svar på om hjerte, nyre og hørsel har kommet seg helberget igjennom behandlingen. Det mest spennende er å få avklaring på om svultsen ikke har blomstret opp igjen i benet og at det ikke har spredt seg kreftceller til lungene.

Jeg har hatt et vanskelig forhold til parykken, den har ikke vært i bruk. Trang, kløende, rar farge, kjedelig klipp og jegserrarut følelse hver gang jeg prøver den. Trives best helt uten noe, men så er det litt kaldt da når man går ut med en så bar kuppel. Jeg ønsker også å unngå for mange blikk, eller nærmere beskrivelse; folk glaner, og deres egen frykt står skrevet i hele ansiktet; hun har kreft, stakkar, skummelt! Jeg har derfor valgt et hodetørkle i ulike farger, ikke det at det skjuler at jeg er hårløs, men det "kamuflerer" litt. Jeg kunne ønske at flere kreftpasienter gikk uten parykk, tørkle osv. Det er så mange som har kreft, det burde vært mer naturlig. Jeg er nok fan av Sex in the City`s episode hvor Samantha, som har brystkreft, river parykken av og alle andre følger.......

Blodverdiene har vært nedslående de siste dagene. Jeg produserer lite blodplater, så de har ligget på 20 hele uken. På grunn av det ser kroppen min ut som et norgeskart. Hver gang jeg støter bort i noe får jeg en ny lekker blåflekk. Det er ikke tiden for å drive ekstremsport som kreftlegen min sier. Blir jeg utsatt for en ulykke av en eller annen art, så vil kroppen slite for å stoppe blødninger. Blodprosenten har bare falt og jeg er kommet i grenseland for blodoverføring. Nye prøver over helgen, kanskje, kanskje er de bedre.

Jeg har startet den lange veien, å trene opp kneet. Man kunne tro at jeg som fysioterapeut og treningsinstruktør gladelig trente daglig, gjerne flere ganger daglig, men slik er det ikke. Innsatsen har vært helt på lavgir. Fokus har vært å komme meg igjennom kurene. Jeg er helt avhengig av min kjære fysioterapeut! Men jeg kjenner at motivasjonen siger inn, og med litt mer blodprosent etterhvert vil jeg vel orke mer også.

5 kommentarer:

  1. Så fantastisk, men det er naturlig at du tviler. Kan dette være sant, er det over nå - jo, akkurat nå er det over og du kan nyte hver dag. Du skal bli sterk igjen og fremtiden ligger foran deg og din familie.

    SvarSlett
  2. Har sittet å lest hele bloggen din i dag. Prøvd å sette meg inn i hvordan du har hatt det, men det er ikke så lett. Dette med å få kreft rører vel ved steder i sinnet som vi ellers aldri bruker...Det å vite at dette virkelig handler om livet mitt. Godt å lese at kurene nå er over, og at du sakte men sikkert kan begynne reisen mot et nytt liv....Som du selv skriver, så blir man nok litt anderledes etter noe sånt. Lykke til videre, håper det beste for deg og familien din.

    SvarSlett
  3. Hmmm, det er sant det du sier, man ser en gang ekstra på dem som er tydelige kreftpasienter...Men det er noe sterkt ved å gå uten parykk også. Selv om det finnes mange bra parykker kan man ofte se det er en parykk. Og hvorfor skjule at man er syk...?!

    Det blir så spennende med undersøkelsene i Desember. Vi krysser fingrene for at alt er bra!! Og at du og familien kan få en fin og velfortjent jul på Oppdal...

    KLEM C

    SvarSlett
  4. ...husker forresten den scenen med Samantha, flott scene! Digger serien og har akkurat lånt meg hele serien for å se den igjen når "vinteren" kommer her+at jeg fikk med HM til å se filmen her om dagen. Han sovnet....Ikke helt filmen for menn....;0)

    SvarSlett
  5. Hei!
    Har fulgt deg en stund.. så godt å se at håret er på vei :) Og at du nå er på vei tilbake..
    Klem og gode tanker
    Ukjent Anne

    SvarSlett