Malta

Lørdag tok jeg med Kirstine, treningsklærne og dro til Malta. Etter det lange året i fjor, uten sol og sommer er det fantastisk å komme til 25 grader, sol og blå himmel. Kroppen og huden er preget av cellegiften og sykdommen, derfor er det ekstra godt å kjenne sola og la den varme og brune den hardt rammede kroppen min. Kirstine blomstrer, ferien ifjor var brukt på Radiumen og å pleie mammaen sin etter kur. Denne turen er etterlengtet også for henne. Vi opplever endelig å være sammen uten at jeg er for sliten, og ikke orker så mye. Det er en milepel for meg å kunne reise med Kirstine alene igjen. Jeg var spent, men turen gikk fint, selv om den føltes som en hard treningsøkt.  

Vi er dessuten så heldige å være på besøk til familie. Camilla og Hans Martin har åpnet huset sitt for oss her nede på Malta. Kirstine får leke med Magnus, mor får drikke litt vin og skravle med Camilla, mens Hans Martin lager god mat. Lille Maria bare smiler, og er lykkelig om noen sier hei. Camilla tar meg med på treningssenteret slik at jeg kan gjennomføre mine faste øvelser, ha øktene mine på elipsemaskinen og tøye kneeleddet. Kneleddet har blitt bedre den siste uken. Jeg har begynt å gjenoppta flere av de øvelsene jeg hadde før skaden. Det er godt for psyken kjenner jeg.

 

I dagene framover skal jeg nyte det å være menneske og frisk. Jeg skal kose med pia mi, ha det hyggelig med nær familie, og ikke minst trene litt. Jeg legger litt bort de tunge tankene denne våren, og kjenner på livet mitt. 

Tja, vet ikke helt hva jeg mener om denne våren!

Mmmmmh, etter påske har det vel egentlig ikke vært den store oppturen! Skaden i kneet har plaget meg. Når sant skal sies så har skaden blitt bedre. Hevelsen er gått ned, smertene er blitt mindre og funksjonen er bedret. Jeg har også kastet krykkene igjen. Likevel har det vært tungt å takle denne"motgangen", og engstelsen har vært stor på grunn av smertene. I tillegg har den kroniske achillessenebetennelsen i det andre benet mitt blomstret opp. Livende redd for at achillesen skal ryke på godfoten, hva skal jeg gå på da???

Jeg innser at benet og den funksjonshemningen jeg har fått vil gi meg en del bekymringer i hverdagen. Det er mange elementer jeg skal håndtere, akseptere og leve med, ikke bare det at jeg har vært alvorlig syk av kreft og dens mulighet for å komme tilbake.

I dag fikk jeg nok en tung beskjed fra en nær slektning, mannen hennes døde i går kveld av kreft. Mmmmh, jeg hadde slik tro på at denne våren skulle bli bare deilig, så har livet igjen og igjen bydd på motgang og triste beskjeder.

I tillegg har været vært direkte "guffent"siden påske. Prince har en vakker og sår sang som heter; sometimes it snows in April. Og det er faktisk trist når det snør i april. Da vi alle er klare for at temperaturen stiger, solen skinner, og kjenne på varmere luft som skal gi pleie til slitne vinterkropper.

Vel, jeg er her og er! Håret vokser og første frisørtime på over et år nærmer seg. Jeg jobber iherdig hver dag med styling av mitt nye korte kommunefargede hår, og jeg som aldri har hatt kort hår. Ikke lett å style da! Tror litt formklipping og kanskje litt farge snart bør tilsettes. Jeg føler at jeg har mistet så mye av meg selv det siste året, både fysisk og psykisk, at jeg savner håret og hårfargen min fra tidligere. Jeg ønsker litt å være mitt gamle jeg igjen. Det er så mange andre ting som gjør at jeg ikke kan bli helt meg selv igjen noen sinne.

Skadet kne!

I lykkerus over en deilig og god påske, vandrer jeg ut på snøen for å delta som dommer i påskerennet. Dessverre la jeg trugene litt for langt fram på en råtten snø. Kort fortalt fikk jeg en voldsom bøy på kneleddet som hadde bare 85 grader bøy i utgangspunktet. Vanvittig vondt, hylte så hele hyttefeltet sikkert trodde jeg var på vei til å dø. Jeg har aldri brukket noe, men det må være en lignende følelse. Alle strukturer i kneleddet (av de som er igjen :-) knakte og frykten for protesen min og de skjørbare muskelfestene rundt kneleddet var stor.

Våre kjære gjester som nettopp hadde mistet sin lille pie, sto sjokkert og overvar det hele. Livet hadde bydd på nok!

Vel, etter å ha blitt bært inn, spist det meste av smertestillende som fantest på hytta, og behandlet kneet etter RICE prinsippet (i 48 timer), fant vi ut at protesen satt fast og at kneskjellet med lårmuskulaturen fremdeles fungerte. De tre værste tingene som kunne skje er at protesen løsner, brekker benet rundt den eller at muskelfestet til den store lårmusklaturen rives av. Men kneleddet var smertfult og hovent, og Christian måtte bære meg mer eller mindre rundt i hytta. Vel hjemme ringte jeg ortopeden ved Radiumen, som ønsket meg nedover. Det var vel ikke akkurat det jeg hadde lyst til, og spurte pent om en av ortopedene ved LOKAL sykehuset kunne se på kneet først. Lokal sykehus har sin viktige funksjon i mange tilfeller. Nok en gang var jeg glad for å ha de der, og deres fantastiske service innstilling. Fra jeg løftet av røret og ringte ortopeden tok det 2 timer til jeg var ferdig undersøkt med undersøkelse av ortopeden, rgt av benet, og ultralyd av kneleddet. Noen bedre? I tillegg sparte de staten Norge for ny frakt av meg nedover til Radiumen, og mest sannsynlig mye vanskeligere å få gjennomført undersøkelsene. Diagnosen var en delvis avrivning av lårmuskulaturen og en blødning.

Jeg er derfor dessverre tilbake på krykker. Etter 4-5mnd på krykker i fjor er ikke dette ønskedrømmen min. Jeg har sett fram til våren, med tørre gater og små gåturer. Benet og kneleddet mitt var virkelig i god framdrift og jeg hadde ingen smerter. Nå har jeg igjen dårlig knebøy, smerter ved gange, vanskeligheter med trapper osv. Og jeg som gikk min første skitur i påsken, og turer på truger. Det er vanskelig å hente opp motivasjon i en slik stund, litt motløs og oppgitt. Synes jeg var så på vei opp nå!

I det store og hele vet jeg at dette ikke betyr så mye lell, resultatene mine før påske var så mye viktigere, tanken på våre venner som mistet pia si setter et ytterlig grusomt ubarmhjertig perspektiv på livet. Tror det er viktig å hente fram perspektiv! Veien er ikke å synes synd på seg selv!