Nervøsiteten steg mer enn jeg likte i det jeg landet i Oslo 15.03. Turen gikk først opp til Radiumhospitalet for å plassere koffert, for så å ta shuttle buss til Rikshospitalet. Der skulle jeg ta bilde av benet mitt. Det er ikke tilfeldig hvordan det gjøres, presisjonen er pinlig nøyaktig. Bildet skal være mest mulig likt det jeg tok sist i høst. Dermed ble det en del stillingsjusteringer, fram og tilbake, før bildene ble sendt til godkjenning av røngtenlegene på Radiumen før jeg endelig kunne gå.Dagen etter startet med bilde av lungene, da vibrerer nervene, og jeg føler surrealismen stige. Jeg vandrer igjennom de kjente gangene på Radiumhospitalet og har en liten utenfor megselvfølelse. Det er rart å være lommekjent på Radiumen, det er rart å se alle de dårlige pasientene, alle de uten hår og jeg kjenner jeg tar innover meg frykten.
Inne hos ortopeden får jeg vite at alt står bra til med benet mitt. Han liker alt han ser på bildet, og skryter av benkvaliteten min rundt protesen. Jeg får svært god informasjon og gjennomgang av protesen, funksjon og framtidsperspektivet. Ortopeden som også var en av operatørene avslutter med at full strekk i kneleddet i en slik protese hadde han aldri sett, dog ikke like fornøyd med bøyen min.
Vel inne hos kreftlegen setter vi oss ned sammen med sykepleieren. Kreftlegen titter smilende fram, og spørr hvordan jeg har det, for han hadde iallfall ikke noe å utsette på hvordan jeg har det. Alt ser bra ut på lungebildene dine Åse, så i mitt syn er du fremdeles frisk!!! Egentlig kunne jeg ha kysset han og gått, men litt mer inneholder. Samtaleemnene er den fysiske formen, faren for fatigue, blodprøvesvar, benmargsdepresjon, og generelt litt løst og fast.
Litt nostalgi....opphovnet, full av cellegift, men ferdig med siste kur, november 2009.Gleden synker igjen inn i hodet og kroppen. Ut over dagen blir jeg sliten, og kjenner at spenningen i flere dager, og tankene rundt kontrollen i flere uker har slitt på. Logikken sier at denne spenningen og nervøsiteten ikke har noen hensikt hverken for meg eller de rundt meg. Uansett hvor mye jeg gruer, så vil ikke det forandre noe som helst. Det gjør meg hverken friskere eller sykere, bare dårligere livskvalitet i tiden før kontrollene. Men akk så vanskelig det er å være logisk og fornuftig. Jeg har likevel ikke gitt opp å bedre dette, men ser at jeg har en utfordring så lenge kontrollene kommer så hyppig og muligheten for tilbakefall er større i disse årene.
Litt bedre form.....håret begynte å komme, mars 2010!Det er fantastisk godt å ringe barna mine for å si at jeg er frisk, høre at de puster ut, og kan fortsette dagen uten bekymring. Nær familie og venner står også på liste for å få den gledelige nyheten . Barn, familie, venner er spent sammen med meg disse dagene. Jeg overhørte lille jenta mi som lekte sammen med venninnene sine at de skulle på kontroll i Oslo. Det er mange måter barn bearbeider på, men en god form er gjennom lek.
Jeg og mannen min hadde noen gode dager i Oslo etter kontrollen. Jeg har et stort behov for å hvile og nyte livet etter disse kontrollen. Det kan av og til gå hardt utover lommeboka :-)
Jeg fortsetter å trene hos fysioterapeut en stund til, jeg har tro på tålmodighet, kyndig hjelp og motivasjon. Jeg var forespeilet en rehabiliteringstid på 2 år, men siden jeg hadde så store doser cellegift må jeg regne noe lengre tid. Framgang i bevegeligheten har nesten stagnert, nevromuskulært har jeg enda framgang, noe som motiverer meg godt. Det er en del diskusjon på den postoperative opptreningen etter en slik protese, og Norge har valgt en noe mer liberal vei enn for eksempel Italia. Men i Norge settes det knapt inn en slik protese i året, say no more!!! Det er ikke akkurat noen "Olsen" protese jeg har fått satt inn.
April/ mail 2010, formen var fortsatt stigende.
Nå blir det snart vår, denne våren er kroppen min i mye bedre form enn sist vår. Jeg jobber, trener regelmessig, orker å være sosial, men trenger fortsatt mye hvile.....men det er stadig framgang! Puster ut, nok en kontroll over!!! På gjensyn.
