mandag 9. november 2009

Kuren henger i kroppen

Dagene er som de er, lange, ventende og lengtende etter et normalt liv. I den siste uka har jeg vært i nadir som det så pent heter på medisinsk. Blodverdiene mine gikk helt i bunnen, og jeg måtte en tur inn på sykehuset her en kveld for påfyll av blodplater. De hadde da krøpet under 10. Immunforsvaret mitt, nøytrofile granulocytter, var 0.0. Da blir slimhinnene nedover hele spiserøret sårt, og jeg fikk sår i munnhulen denne gang. Det lille overskuddet jeg hadde med den siste blodoverføringen på Radiumhospitalet forsvant også i løpet helgen, plutselig var jeg nede på 9 tallet igjen i HB. Ja, ja dagens blodprøver viser dog at jeg har stagnert og da begynner jeg vel å krype sakte forhåpentligvis sikkert oppover igjen.

Jeg har på grunn av formen ligget mye på sofaen. Christian har igjen pleid meg godt, og serverte en fantastisk godt 4 retters måltid til meg lørdag. Siden vi ikke kan gå ut på restaurant å spise, ville han bringe litt restaurant mat hjemme til meg. Fantastisk mann jeg har!

Når et familiemedlem får kreft forandrer rollene seg i familien, og forholdet mellom de ulike familiemedlemmene endrer seg. Når jeg ble syk, måtte Christian ta over alt ansvar for hus, hjemmet, barna og i tillegg hjelpe meg. Når sykdommen strekker seg over så lang tid, vil forholdet også endres til en viss grad. Forholdet til barna endrer seg. Jeg mistet hovedomsorgsdelen, men samtidig fører en slik sykdom til at man fokuserer mye på nærhet og samtaler. Så jeg mistet noe i denne perioden men har fått noe. Barna tror jeg savner sin friske mor, men samtidig har de ikke lidd ved at andre personer rundt de trår til og har hovedomsorgen for de en periode.

Alle familiemedlemmen enten man er barn eller voksen blir slitne av slike lange sykdomsperioder. Sykdommen i seg selv fører med seg mye angst og redsel for at behandling ikke skal hjelpe, og at det skal inntreffe alvorlige komplikasjoner. Det er en potensiell dødelig sykdom i seg selv. Belastningen av en slik sykdomsperiode vil nødvendigvis bli mye større enn om man er syk i en periode av en sykdom som man blir helt frisk av.

Det føles som vi alle har holdt pusten i 9 måneder. Nå må alle få puste ut! Så skal familielivet gradvis normalisere seg, kanskje ikke tilbake til slik det var før sykdommen, men jeg håper og tror til et enda mer balansert, gjennomtenkt og rikt liv for oss alle. For noe har vi alle lært av denne perioden som vi tar med oss videre individuelt, men også som familie! Jeg har alltid hatt tro på å dra noe positivt ut av det negative man måtte oppleve gjennom livet.

2 kommentarer:

  1. Så fint at siste kuren er ferdig. Ikke like artig selvfølgelig at immunforsvaret er i 0, og enda mindre artig at slimhinnene er såre. Det er vondt! :-( Desto bedre at du har en mann som prøver å lage restaurant hjemme, det var jo stor av ham!

    Nå krysser jeg fingrene for at du får det FINT fremover.

    SvarSlett
  2. Jeg likte bloggen din, kjempe trist å lese alt dette:-/ Vet alt om åssen dere har det, kanskje ikke åssen akkurat du har det, men alle de rundt deg. Pappan min har den samme sykdommen som dag. Men har har levd i over et år lenger enn legene trodde så jeg er utrolig glad for det:-)

    Du får ha lukke til meg alt sammen og god bedring. jeg ønsker deg alt godt:-)

    siljegusfre.blogg.no

    SvarSlett