Nyåret

( Kirstine feiret 6 årsdag 4. januar )

Nyåret 2010 er godt igang, og glad er jeg for det, 2009 har jeg mest lyst til å glemme! 2010 skal nytes! Den fysiske formen min stiger gradvis men sakte, jeg orker litt mer enn før jul. Men det er vanskelig å balansere formen. På formiddagen blomstrer både psyken og kroppen, men jeg faller sammen som et slips på ettermiddagen. Kroppen kompenserer mye under gange og aktivitet, det fører til at jeg blir sliten og får smerter i resten av kroppen. Jeg håper at dette vil trø seg til etterhvert som jeg blir sterkere.

Etter den første kontrollen var unnagjort i desember, og friskmeldingen for de neste 3 månedene kom, har jeg forsøkt å se framover samt legge fra meg angsten for tilbakefall. Jeg ser nå at ingen av delene er like enkelt. Brevet fra Radiumhospitalet om ny kontroll kom like over nyttår, 24.mars skal jeg ned igjen. Ikke mulig å hvile på friskmeldingen særlig lenge, og slik skal jeg leve de neste 10 årene. Satt på prøve, testet, undersøkt hver tredje måned, kall det hva du vil, jeg kjenner at påkjenningen knyttet til dette er enorm, datoen murrer i bakhodet hele tiden.

I mellomtiden må jeg lære å legge datoen vekk, tenke at jeg er frisk inntil det motsatte er bevist, være positiv til kontrollene....de skal jo bare undersøke at jeg fremdeles er fri for kreftceller.

Kreftlegen min sa at de første årene vil jeg ringe og etterlyse kontrollene, men etterhvert når årene går har de erfart at flere glemmer kontrollene. De opplever at pasientene sitter på solsenga ett eller annet sted i verden når de ringer og etterlyser dem til kontroll. Da har sykdommen sluppet taket fra pasienten også psykisk.

Å kjenne på livet igjen er fantastisk deilig! Gå litt ute blant folk, se i butikker, spise ute, gi de jeg kjenner en klem, ta en liten gåtur rundt hytta, delta på sosiale sammenkomster, hente Kirstine i barnehagen osv.osv.osv. Endelig kan jeg si at det gjør ingenting at noen er litt forkjølet rundt meg. Angsten for et eventuelt tilbakefalle blir nesten bare større etter en slik friskmelding. Jeg blir så smertelig klar over hva jeg kan miste, og hvor glad jeg egentlig er i livet. Disse essensielle livstankene er ikke noe man til vanlig tenker så mye på, men etter den leken jeg har hatt med døden i 2009 kommer slike tanker lettere. Jeg er blitt bevisst hvor skjørt livet er, og hvor fantastisk deilig det egentlig er! Når jeg var syk tenkte jeg ofte på døden, med en slik alvorlig diagnose ble det naturlig for meg å tenke hva om det skjer. Jeg fikk på mange måter en mer avslappet forhold til det å dø. Kanskje også for at jeg var så syk.

Nå når jeg gradvis vender tilbake til livet blir det mye mer angst knyttet til døden igjen. Jeg har så mye ugjort, og jeg ønsker å følge barna mine framover. Se de lærer seg nye ferdigheter, leke, le, bli voksne, og oppleve at de velger yrke

I helgen stod jeg 2 timer i barnebakken på Oppdal og så på pia mi kjørte slalom opp og ned. Jeg kunne for første gang følge henne dit alene. Stå på slalom kan jeg nok aldri gjøre selv igjen, men se på dattera mi kan jeg, og jeg storkoste meg med synet. Det var passe kaldt, fantastisk sol, vinterlandskap, og pia mi som tok seg tid til å vinke der hun satt i heisen, og suste nedover bakken. Det er kjekt å leve!