Russisk Rulett

Take a breath, take it deep,
Calm your self, he says to me.....

And You can see my heart beating
You can see it through my chest
That I`am terrified

But I`am not leaping

I Know that I must pass this test
So just pull the trigger

Say a prayer to yourself

He says, close your eyes
Sometimes it helps

And then I get a scaried thought........

Rihanna

Det beskriver vel det meste nå noen dager før kontroll! 15. desember smeller det igjen, så får vi se om jeg slipper unna denne gangen også.

Høsten har passert, det er adventstid med snø og vakre lys i alle vinduer. Plutselig blir vi revet ut av førjulstida her hjemme og reiser ned til Radiumhospitalet om en uke. For de 3 månedene er passert, selv om det kjentes ut som siste kontrollen var i går.

De siste månedene har gått litt opp og ned. Jeg har slitt med diffuse plager som har vært slitsomme. Dette førte til en del undersøkelser i oktober/ november med ingen funn. Kanskje er det bare kroppen min som sier nei når den blir for sliten.

Jeg har trappet opp til 3 fulle dager på jobb, som er deilig. Men jeg blir raskt sliten, og energi nivået er ikke det samme som før kreften. Jeg håper dog at i løpet av våren trapper jeg rolig oppover til 80 og 100% arbeid, men jeg tror det lurt å ta det over tid.

En kreftkollega som har kjempet en vanvittig kamp skrev i sin blogg at livet før og etter kreften er som livet før og etter Kristus....noe som forsøker å beskrive en dyptgripende forandring i livet som gir både fysiske og psykiske følger. Og slik er det!

Jeg jobber stadig med å stable på bena et nytt liv, som jeg må prøve ut, feile, justere, falle til ro med, akseptere og akseptere. Men så deilig det er å leve, og få sykdommen på avstand, nesten glemme at jeg har vært syk....iallefall helt til jeg reiser meg og går, og kjenner igjen at benet er ikke helt det samme nei. Likevel, utrolig hva mennesket kan legge bak seg, glemme, og fortsette framover.

Opptreningen av benet og min generelle rehabilitering synger på siste verset, jeg må snart innse at benet ikke blir noe bedre. Jeg har nå med hjelp litt i overkant av 90 grader bøy i kneleddet, nevromuskulær kontroll og styrke kommer stadig i noen drypp tilbake.

Jeg ser fremdeles framover, som frisk.

Pia mi tok bilder av mamman sin på høsttur på hytta, med snart 1 år gammelt hår :-)