Dagene etter

Siste kuren er over, men bivirkningene kommer alle som en likevel. Jeg hadde litt lyst til å snike meg unna de denne gangen, men de er vanskelig å lure. Kvalmen har ikke vært ille, men slappheten, den oppsvulmede kroppen, magen, tungpustheten, numne fingre, øresus, og de evinnelige blodverdiene har vært som før. Resultatet av dette er også som før, jeg blir liggende først til sengs så i sofaen. Uka snegler seg avsted. Benmargen og blodverdiene er på vei helt ned i bunnen. Både blodplatene på 26, og immunforsvar på 0.6 peker nedover, samt infeksjonsmålingen viser oppover. Tro om jeg er på vei til min første infeksjon? og om blodplatene må få påfyll i slutten av uka? Tiden vil vise, imens følges blodverdiene tett, med blodprøver annenhver dag.

Jeg ble også satt på en dose med antibiotika i 4 uker for å forebygge ytterlig betennelse i en neglerot på foten min nå når immunforsvaret forsvinner. Den negleroten er vel det første jeg må gjøre noe med når blodplater og immunforsvar er oppe igjen om noen uker. Never ending story!

Før helgen fikk jeg svineinfluensavaksinen. Det kjentes betryggende, men den gir ikke effekt før det er gått 2-3 uker, og jeg må ha påfyll med en dose til. Alle med så lavt immunforsvar skal ha 2 doser. Med den økningen av smitte vi nå ser i Norge, blir jeg nok værende mye inne framover også. Men hva gjør noen uker fra eller til, i forhold til alle de månedene jeg har surret rundt i dette huset.

Kirstine, Emil og Henning har alle vært lettet etter at kuren var over. De har sett fram til dette og telt ned de siste kurene. Jeg så Kirstine når vi landet sist fredag som en prikk som hoppet opp og ned, vinkende og glad. Hun ivret for å komme hjem og plukke ned den siste stjernen. Endelig så var det tomt for stjerner, alle de 9 gullstjernene lå i gresset. Hun sprudlet resten av helgen.

Henning sukket og sa; er det ikke deilig mamma at dette var den siste.

Hverdagen har innhentet oss litt, ettersom bivirkningene slår til. Vi har også fortalt Kirstine at jeg skal på ny tur til Oslo før jul, og vil bli borte i 3-4 dager. Jeg skal ha en stor kontroll etter endt behandling, gjøre opp status. Det blir spennende for oss alle. Kirstine likte ikke at jeg skulle bort igjen nå når jeg var ferdig. Men etter en del forklaring på at jeg iallefall ikke ble syk av denne turen tror jeg at hun har akseptert det.

I sum er jeg i en slags vakum. Ferdig behandlet, men ikke ferdig likevel. Jeg kunne ønsket å sprettet champagnen, feiret, startet et normalt liv, men så er jeg her tilbake i sofaen. Jeg må ta innover meg at ukene vil gå til å innhente benmargen, de verste bivirkningene, for så starte rehabilitering av kneet og hele kroppen. Mange kreftpasienter drar på rehabiliteringsopphold etter kurene. Det finnes flere spesielt tilpassede opplegg for kreftpasienter på ulike rehabiliteringsinstutisjoner. Jeg har ikke planer om det, ønsker ikke å være mer borte fra familien. Jeg vil nok snekre sammen et gradvis opplegg sammen med fysioterapeuten min for månedene framover, som vil ivareta både kneet og resten av den forfalte kroppen min.

KONKURRANSE!
Historien min deltar i Toyotas bilkonkurranse. Ønsker meg en bil med automatgir, lettere å kjøre med det stive benet. Gå inn å stem på Toyota Prius, historien Livet snudd opp ned www.vinnentoyota.no