Rehabilitering

Både kroppen og psyken er godt i gang med rehabiliteringen. Jeg har valgt å ikke dra bort for intensiv rehabilitering. Mange som ble behandlet på Radiumhospitalet valgte et opphold på Cato senteret. For min del har jeg ikke vært motivert for slike typer opphold. Jeg er så mektig lei av instutisjoner og sykehussenger. Dessuten føler jeg veldig for å være nær familien min. I løpet av alle månedene med behandling har jeg vært så mye borte fra dem, derfor frister det ikke å reise igjen.

Jeg har hatt fysioterapi gjennom alle månedene jeg har vært syk. Det har likevel ikke vært snakk om noe opptrening. Cellegiften har hele tiden brutt ned kroppen min mer og mer, og gjort meg såpass dårlig at noe trening var ikke gjennomførbar. Under selv cellegiftkurene og rett etter skulle jeg også være forsiktig med å belaste vevet. Fysioterapien har derfor hatt som målsetting å forsiktig øke bevegeligheten i kneleddet mitt, og starte muskeltrening i de viktigste muskelgruppene for venstre benet.

Jeg har endelig startet på den lange veien tilbake. Du verden kroppen min er i dårlig form! Det er en merkelig følelse å oppleve at den fysiske formen er så dårlig, men så fantastisk deilig å bevege seg igjen til jeg blir andpusten og svetter. Den første runden med kondisjonstrening og musikk på øret på elipsemaskinen fikk fram tårene i øyenkroken. Herregud hvor jeg har savnet treningen min!

Nå trener jeg 3 ganger i uka. Jeg har behov for god restitusjon imellom, men håper på å øke treningsmengde etterhvert. Jeg er spent på hvor langt jeg kan nå med trening. Enkelte dager er jeg skeptisk til at funksjonen blir så mye bedre, men så kommer jeg litt videre igjen, og da blir tankene langt mer positive. Fysioterapeuten min har god tro på mye bedring enda, og det er jeg glad for, litt drahjelp er det godt å ha.

(Tøyning av kneleddet er bare veldig smertfult, og en av måtene jeg tøyer er på sykkel. Nå kan jeg endelig trø rundt, men med smerter og noe kompensering i andre ledd.)

Det mest såre for øyeblikket er skigåing. Jeg hadde gledet meg slik til å kjøre telemark, suse innover løypene med langrennskiene, og gå på noen fjelltopper. Kanskje blir det litt langrenn etterhvert. Så prøver jeg å minne meg selv på at det faktisk ikke er noe menneskerett å kjøre slalom og telemark. Livskvaliteten bør ikke være avhengig av disse aktivitetene.

Det handler mye om innstilling! Hvordan velger du å tenke rundt en begrensing? Jeg har valgt å tenke positivt rundt min sykdom og den funksjonsnedsettelsen jeg har fått. Gjøre det beste ut av situasjonen slik den er blitt. Alternativet er så dårlig! Setter jeg meg hjemme og synes synd på meg selv, ser bare begrensinger og fokuserer bare på det som jeg har mistet, blir livet rimelig elendig. Jeg kan masse enda, og jeg lever!

Psyken trenger også å rehabiliteres. Akkurat nå synes jeg det deilig å kunne møte venner, gå ut for en lunch, ha besøk, og være sammen med barna mine. Jeg forsøker å ha noen gjøremål, men kjenner at jeg bruker mye krefter på treningen. Jeg blir dessuten veldig stresset om jeg har for mange oppgaver å gjennomføre på en dag. De siste 10 månedene har jeg kun forholdt meg til sofaen, da må også det å handtere daglige gjøremål trenes opp igjen. Vanskelig å forstå kanskje, men slik er det.

En annen ting er at psyken skal rehabiliteres tilbake til et annet utgangspunkt i funksjonsnivå enn tidligere. Jeg skal lære meg å handtere en annen måte å fungere på. Jeg kan ikke ta trappen med to trinn i gangen, og løpe mellom gjøremål. Nå må jeg takle å bruke mye mer tid på de enkelte gjøremålene, som er en utfordring. Bare det å kle av og på seg masse vinterklær er en jobb og som jeg bruker mye tid og krefter på. Jeg skifter ikke i en fei lengere!

Rehabilitering er en sammensatt prosesss for pasienten med mange fasetter. De fleste tenker at den fysiske formen skal økes, men psyken trenger også å øke toleransegrensen for mestring av og tilpasse seg hverdagen. Jeg har nettopp startet, og har en vei å gå, men så deilig det er å kommet så langt.

(Håret er på god vei tilbake, det blir mørkt, og kanskje blir det krøller :-)