Framover

Endelig begynner kroppen å friskne til. Etter bryllupet ble jeg liggende med influensa, som gikk over til en hardnakket bihulebetennelse og en laaang antibiotika kur. Immunforsvaret mitt er fremdeles ikke helt oppe å går. Det ser ut som at jeg får de virusene som fyker forbi meg, og jeg blir litt sykere enn de rundt meg.

Jeg blir litt oppgitt etter å ha kjent at formen steg godt i mai og juni til at det nå er 4 uker siden jeg har trent. Nå er det å starte på nytt igjen da, iallefall nesten. Det er slitsomt å motivere seg kjenner jeg, og har derfor utsatt trening i dag også. Men i morgen må jeg begynne....igjen.

Jeg fikk tatt røngtenbilder av hele venstre arm og skulder så snart jeg var hjemme. De så ingen tegn til spredning, og da stoler jeg på det. Armen er dog vond så neste stopp er en undersøkelse hos fysioterapeuten. Det er nemelig litt vanskelig å teste den selv. Jeg undres på om tiden framover blir mye preget av slike små redsler i hverdagen hver gang jeg kjenner noe. Etter luftveisinfeksjonen jeg har hatt, går jeg og småhoster opp slim fra lungene. Igjen blir jeg engstelig, hva er det nå da? Har det sagt pang i lungene mine etter røngtenbildet i juni. Jeg ser at dette nesten er ulogisk, og at hosten logisk sett er fra luftveisinfeksjonen, likevel klarer jeg å bekymre meg. Jeg håper slike følelser etterhvert blir svakere og mindre av.

Planen framover er å starte jobb. Jeg tror nå at jeg er veldig klar for å starte, og gleder meg til det. Tanken er å starte forsiktig med noen timer hver uke, for så å trappe opp rolig til 100% stilling. Det er viktig å ta framdrift i eget tempo. Kroppen min har trengt tid. Det er vanvittig å tenke på hvor nedkjørt jeg var etter endt cellegift i november. Kroppen og psyken har måttet ta det langsomt og gradvis. Fra å ha vært sengeliggende i 10 måneder til å orke og gjøre enkle kjøkkenoppgaver, andre husoppgaver, ha overskudd til barna, til å bevege seg ute, handle selv, og til å fungere mer og mer normalt her hjemme. Det har vært en reise, som jeg ikke hadde innsikt i på forhand. En reise hvor jeg har måttet gradvis integrere både fysikk og psyke for å fungere tilnærmet normalt i hverdagen igjen. Jeg sier tilnærmet fordi at mitt venstre ben gjør at jeg ikke vil fungere som før sykdommen. Livet mitt vil være preget av den funksjonshemningen jeg har fått, men jeg er innstilt på å gjøre det beste ut av det, og fungere mest mulig normalt trass savnet etter mitt gamle gode friske ben og kne.

I tillegg skal masteroppgaven min gjøres ferdig i august, leveringsdag er 1.sept. Jeg startet en masterutdannelse i kunnskap-og innovasjonsledelse 2007, og hadde gjort det meste unna før jeg ble syk. Jeg var midt i skrivingen av avhandlingen når jeg ble syk. Alt måtte selvfølgelig legges til sides ifjor. Jeg har lagt mye jobb og energi i denne utdannelsen, og føler jeg nå kan gjøre den ferdig. Jeg har gått noen runder med meg selv rundt denne avgjørelsen. Om jeg skulle bli syk igjen, ønsker jeg ikke å tenke tilbake på at jeg brukte tid på dette i stedet for familien min. Det har jeg lært etter jeg ble syk. Jeg har lært at det er viktig å tenke godt igjennom hva jeg skal bruke min fritid på, og jeg har mye dyrbart her hjemme å fylle den tiden med. Tid er dyrbart!!! Men jeg har putret med den siden i vår og ser at jeg nå når mål uten at det går utover de her hjemme. Det blir godt å bli ferdig, og litt stolt blir jeg og.

Ja, det går framover, trass i noen "set back" ! Jeg gleder meg til å ta tilbake hverdagen fult og helt! Den er fantastisk!

Gift!

Livet byr på mange "Ups and downs" denne dagen var definitivt bare opptur. Å få si ja til Christian i kirka, sammen med barna mine og de nærmeste var en opplevelse. Å stå der å vite at mannen jeg sier ja til har pleid meg i 10 måneder, tatt vare på barna, jobbet og vært et muntrasjonsråd hele tiden, i tillegg har vært min nære venn som jeg har ledd, reist og hatt det hyggelig med i 10 år, var godt. Godt endelig å få sagt ja til han, så alle hørte det, så alle fikk vite at ja han vil jeg dele livet mitt med også de neste årene. Det er ingen andre, det er ingen alternativ, jeg er og har ikke vært i tvil, nå har jeg fått det offisielt. Jeg tror også det er godt for Christian og Kirstine.

Dagen var perfekt fra den startet med barna som kom inn på senga med et stort fat fylt med lys, roser, rosa sukkertøy, koselige love ting, kremer, og ikke minst Bollinger champagne til den endte hjemme hos mine svigerforeldre med elgsodd til nattmat. Festen var fantastisk! Vi ønsket oss et godt og langt måltid som var preget av Lofoten, og det fikk vi med både svært god service og gode valg i viner til. Talene var mange, og vi kunne både le og gråte med talerne. Hva mer kan jeg ønske meg av en slik dag? Takk Ingar og Patricia!

Dagene etter har ikke vært så gode, "hvetebørsdagene" endte i influensa for min del. Jeg har unngått forkjølelse i 2 måneder nå, men nå var det slutt. Stemmen forsvant, nesen ble tett, hosten plager hele døgnet og feberen har sittet i 4 dager. Jeg blir litt nedstemt når jeg blir så syk at jeg må ligge, har liksom bare lyst til å være frisk. Men immunforsvaret mitt er nok skralt enda, så jeg snapper lett opp virusene som fyker rundt, og kroppen min bruker en del tid på å bli kvitt de. Igjen lever jeg på paracet, antibiotika, nesespray og hostesaft!

Igjen!!!

Jeg har også fått en liten bekymring her oppe. Venstre arm har gjort vondt i noen uker, og blir bare verre. I teorien kan benkreften min spre seg til andre steder i skjellettet, men dette er ytterst sjeldent, og om den sprer seg til skjellettet er det oftest til rygg og hofte. Som jeg har sagt tidligere er det lungene de fleste får en eventuell spredning.

Men i teorien går det ann.... det er nok til at jeg bekymrer meg. Kreftlegen sa også at jeg skulle være obs på alle forandringer i kroppen min, jeg bør ikke vente for lenge med undersøkelser. Så veien går raskt til ortopedene i Kr. sund og rgt. når jeg kommer hjem. En liten bekymring for tiden, kanskje blir det ofte slik etter kreft, man har med seg en liten uro, man blir liksom ikke helt frisk.....